Etter over hundre år med øvelse har det norske borgerskapet blitt en av de flinkeste i klassen til å lyve og å virke uskyldige som lam. Mens halvtomme fly med evakuerte fra Afghanistan – der desperate mennesker etterlates på flyplassen og småbarn skilles fra familiene deres – lander i Norge, skryter det norske borgerskapets representanter av den norske innsatsen. Mens Biden forklarer for hele verden at oppdraget i Afghanistan aldri var “å bygge en nasjon eller et demokrati, vårt eneste mål i Afghanistan var å hindre terroristangrep mot USA”, overser omtrent hele spekteret av norske politikere det faktum at den norske begrunnelsen for invasjonen av Afghanistan dreide seg om kvinnefrigjøring og demokratibygging. I stedet virker deres største tanker nå – som John Egeland poengterer – å være “hvordan vi skal hindre at afghanske flyktninger kan komme til Norge”. 

Overraskende nok er ikke løgnene forut for invasjonen de største, i Klassekampen begrunner statsminister Erna Solberg for at Norge ikke har noe moralsk ansvar for å ta imot afghanske flyktninger med at “konflikten i Afghanistan er ikke skapt av at det har vært utenlandske tropper i landet, eller at Norge har vært der”. 

I det minste prøvde de vestlige imperialistmaktene å gi et visst belegg for løgnene forut for krigen. Sammen med bombene som drepte tusenvis av sivile, ankom også diverse hjelpearbeidere. En og annen jenteskole og sportsklubb for jenter ble etablert og et skinndemokrati ble opprettet – der valgene var gjennomsyret av korrupsjon og svindel. Til tross for all propaganda, røper statistikken hvor dårlig den vestlige innsatsen var. I 2017 levde 55 % av afghanere i fattigdom, 7000 skoler – omtrent 40% av skolene har ingen tilhørende skolebygning, og ifølge FN var lese og skrivekyndige i Afghanistan i 2020 på knappe 43 %, og for kvinner var tallet i underkant av 30 %. Et av de laveste nivåene i verden, til tross for milliarder av kroner i “bistand” fra Vesten. Med de milliardene av dollar som ble sendt inn for å bygge et nytt statsapparat, maktet ikke Vesten engang å sørge for en allmenn skolegang. Fattige og alenemødre fikk, dersom de var heldige støtte av bistandsorganisasjoner til å betale for skolegang for barna. Kort oppsummert var det bare de allerede velstående som nøt godt av okkupasjonen, mens resten fortsatte å leve i dyp fattigdom, i tillegg til å bli utsatt for grufulle bombeangrep.

I Norge er det ingen antydninger til debatt eller oppgjør på Stortinget angående den norske tilstedeværelsen i Afghanistan. Fra SV til FrP, har alle partiene sittet i regjering og støttet den norske deltakelsen, derfor er det beleilig for dem at dette forbigås i stillhet. I SV, som hevder å være anti-imperialistisk, klarte partiapparatet å gi støtte til det USA-ledede imperialisteventyret ved å henvise til de FN-ledede ISAF styrkene. Akkurat som om FN ikke er et verktøy for de imperialistiske maktene. Norges deltakelse i Afghanistan var ikke noe annet enn et ledd i norske imperialistiske ambisjoner, som alle de politiske partiene på Stortinget støttet i en eller annen form, bortsett fra Rødt og MdG. Norske selskap som Kongsberg Gruppen og Røkkes Kværner tjente stort på dette.

Katastrofen Vesten har utsatt Afghanistan for, møtes ikke av så mye mer enn et skuldertrekk fra borgerskapets politikere, tårene som kommer, er bare krokodilletårer. Nå og da kommer det også en og annen stemme som sier at styrkene skulle ha blitt værende lenger. Spørsmålet er hvor lenge da? Før eller siden ville de uansett ha måttet blitt trukket tilbake, og Taliban ville ha tatt over. Samtidig må det understrekes at Vesten var der som en okkupasjonsmakt, det var imperialistiske krefter som sto bak, amerikanske interesser og europeiske makter som hopper når USA sier hopp. Det var et forhatt og gjennomkorrupt regime som styrte Afghanistan, og hvordan kunne det være annerledes, når det er kapitalens interesser som følges? Som et alibi for tilstedeværelsen i Afghanistan var det nødvendig å støtte seg til en lokal elite, slik alle imperier har gjort tidligere, fra det romerske imperiet i Israel til det britiske og amerikanske. Denne eliten bestående av landeiere og krigsherrer så dette som en mulighet til å gjenopprette privilegiene sine på, og på å profittere på posisjonen som mellomledd for okkupantene. En elite få var villige til å ofre livene sine for, men det må ikke fortolkes som at Taliban har en utbredt støtte. Det kunne vi se med protestene under nasjonaldagen, da Talibans flagg ble tatt ned i flere byer. Men det kommende perspektivet for Afghanistan er ikke av protester og opprør mot Taliban. Det er den mørke reaksjonen som seiret, og hva som venter er hevnaksjoner, kvinneundertrykkelse, massedrap og middelalderske straffemetoder. 

Krig kommer alltid med konsekvenser, og spesielt ved tap – selv dersom den tapende parten er verdens mektigste invasjonsmakt. Uavhengig av all ansvarsfraskrivelse og unnlatelse av debatter og refleksjoner vil konsekvensene komme. De eneste konsekvensene de norske politikerne ser ut til å tenke på, er flyktningstrømmen og om Afghanistan vil bli en grobunn for terrorisme. Topper i de politiske partiene, som Høyres Mahmoud Farahmand vil hjelpe flyktningene i nærområdene. Etter at å ha bombet landet, satt inn et korrupt styre for så å overlate landet til barbariske islamister, vil politikerne unnlate seg et hvert ansvar.

Mens norske politikere prøver å feie bort alt ansvar for katastrofen de har vært med på å føre Afghanistan i, kommer det små drypp i avisene om den historiske rollen til Vesten i landet. Sannheten vil alltid komme frem sa Trotsky en gang, og det er hva den gjør nå. Alt som tidligere ble holdt skjult om det gjennomkorrupte regimet skrives det nå om i vestlige medier, i forsøk på å renvaske de vestlige statene. 

I land som Afghanistan er kapitalisme ensbetydende med skrekk uten ende, imperialistiske intervensjoner, en befolkning som lever under ekstrem fattigdom og nå er landet tatt over av et frankenstein monster de kapitalistiske kreftene har skapt. At Vesten trekker seg ut av Afghanistan er ingen garanti mot imperialistiske intervensjoner i landet. Kina, Russland, Iran og Pakistan har alle interesser i Afghanistan, og USA truer med ytterligere bombeangrep. Massene i Afghanistan har lidd enormt, og enda mer lidelse venter. En strøm av desperate afghanere vil prøve å rømme landet og møte stengte grenser. De eneste allierte de afghanske massene har, er den internasjonale arbeiderklassen, og vår oppgave er å stå opp for de afghanske massene. Vi må kreve at grensene åpnes og bekjempe våre egne borgerskap – den samme klassen som har forårsaket grusomhetene i Afghanistan.