Et lite politisk jordskjelv har rystet Norge, nesten alle de borgerlige partiene gikk tilbake foruten Venstre som økte sin oppslutning med ubetydelige 0,1 prosentpoeng. Det var et sviende nederlag for de borgerlige, som bevitnet at deres moralske veileder i KrF havnet under sperregrensen og fikk noen tusen færre stemmer enn MDG.
Valgresultatet kom egentlig ikke som en overraskelse for noen. I lang tid hadde meningsmålingene gitt indikasjoner på at den blåblå regjeringen ville bli erstattet. De borgerlige partiene slet i meningsmålingene allerede før COVID-19-pandemien rammet Norge. Våren 2020, da den første nedstengingen ble pålagt oss, virket det som om pandemien skulle komme regjeringen til unnsetning. Da opplevde regjeringspartiene, spesielt Høyre, skyhøye oppslutninger i meningsmålingene. Men da det endelig ble klart for alle at redningspakkene hovedsakelig var rettet mot de store kapitalistene og at arbeidermassene bare fikk smuler, falt støtten til de «blåblå» igjen.
Akkurat som i resten av verden var staten nødt til å forsyne kapitalistene med penger for å holde det kapitalistiske systemet oppe – som en pasient på oksygentilførsel. En vanlig illusjon blant nordmenn er å tegne et bilde av Norge som en trygg havn i et stormfullt hav, isolert fra de økonomiske krisene som har forårsaket så mye lidelse i resten av verden. Og det er ikke helt usant: med oljefondet har det norske borgerskapet skaffet seg en stor reserve, som gir dem flere frihetsgrader under økonomiske kriser. I motsetning til andre land var ikke den norske staten nødt til å ta opp lån for å finansiere redningspakkene.
Men som en kapitalistisk stat er Norge like viklet inn i verdensmarkedet som ethvert annet kapitalistisk land, og avhengig av andre land for eksport og import. Enhver endring i verdensmarkedet har påvirkning på norsk økonomi. Det er grunnen til at velferdssystemet har blitt bygget ned, ironisk nok for å «redde» det. Likevel er ikke innstrammingstiltakene som iverksettes sammenlignbare med de i andre land, og flertallet av folket har egentlig ikke blitt nevneverdig påvirket av dem. Som alltid har innstrammingstiltakene stort sett rammet de mest utsatte – arbeidsledige og uføre i stedet for arbeidende mennesker generelt.
Dette er en av motsetningene i det norske samfunnet. Mediene bombarderer oss med beskjeden om at økonomien fortsatt går bra, men den internasjonale situasjonen gjør det nødvendig for borgerskapet å gjennomføre kutt – og større kutt er fortsatt til gode. Selv før pandemien krevde både OECD og IMF kutt. De anbefalte å kutte i sykepenger og å redusere reallønnen for å gjøre Norge mer konkurransedyktig. Derfor har vi ikke sett en nevneverdig økning i reallønnen på flere år.
Tatt alt dette i betraktning er det ikke rart at de blåblå gikk på tap, og nå har arbeiderne høye forventninger til en eventuell ny rødgrønn regjering.
Tilbakegang for de tradisjonelle partiene
Et av de mest påfallende resultatene til dette valget er fallet i støtten til de tradisjonelle partiene. I alle foregående valg har Høyre og Ap alltid oppnådd flertall seg imellom. Denne gangen skjedde det ikke. KrF, som var avgjørende for koalisjonen i 2017, har akkurat gått gjennom sitt dårligste valg siden andre verdenskrig, Venstre kom igjen så vidt over sperregrensen og FrP har gjennomført sitt dårligste valg siden 2005.
Selv om AP er størst og utropes som en «vinner» av valget, er dette absolutt ikke en seier å skryte av. Til tross for den store misnøyen med regjeringen klarte AP å bare få 26,4% av stemmene, det nest dårligste på 100 år! Ironisk nok var prosessene som forårsaket nedgangen til Arbeiderpartiet de samme som gjorde at partiet kunne komme til makten: Senterpartiets fremvekst og den historiske veksten til de sosialistiske partiene til venstre for Arbeiderpartiet.
Senterpartiet har inntatt en særegen plass i norsk politikk. Til tross for at det er et konservativt landbruksparti som har proteksjonisme og «desentralisering» som fanesaker, har partiet under de siste valgene blitt ansett for å tilhøre venstresiden. De har tatt til seg stemmer ved å representere den neglisjerte bygda. Ved å sette det urbane opp mot det rurale, sammen med innstrammingsbudsjettene som har gått hardest utover rurale strøk har SP blitt valgets vinner – i den forstand at det partiet fikk størst økning i oppslutningen.
På den andre siden har også SV og Rødt fått økt oppslutning, der Rødt gikk over sperregrensen for første gang med 4,7 % av stemmene. Sammen med SV med 7,6 %, oppnådde de to venstrepartiene totalt 12,3 %. Om vi også inkluderer MDG som til venstre for AP, fikk de tre partiene, i det vi kan kalle «normale» tider til sammen i overkant av 16 % av stemmene.
Hva som er interessant, er å studere tallene i de store byene – som resten av landet i hovedtrekk følger. I Oslo fikk partiene SV, Rødt og MDG kombinert 30,1% av stemmene, flere enn Arbeiderpartiet som fikk 23%. I Bergen fikk de samme tre partiene nesten like stor oppslutning som Arbeiderpartiet, og i Trondheim fikk de 23%, mot APs 30,3%. Den samme trenden kan sees i nesten alle av de største byene: at de tre partiene til sammen nesten fikk like stor oppslutning som Arbeiderpartiet selv. Dette viser at det selv i Norge er en ulmende misnøye med økende ulikheter, den tilsynelatende endeløse økningen i boligpriser og i prisnivået generelt.
Ikke overraskende startet de borgerlige partiene på en liten kampanje mot Rødt og den kommunistiske fare, i håp om at det ville avskrekke folk fra å stemme på dem. Kampanjen klarte imidlertid ikke å forhindre at Rødt ble det første nye partiet som kom seg over sperregrensen siden den ble opprettet. Til de borgerlige partienes lettelse, er AP, SP og SV i stand til å danne en «rødgrønn» regjering, uten støtte fra Rødt og MDG. Politiske kommentatorer har med dårlig skjult fryd bemerket at det vil kunne bli vanskelig for Rødt å få gjennomslag for forslagene sine, noe de forestiller seg vil medføre at partiet vil bli presset tilbake under sperregrensen ved neste valg. Det kan vise seg å være et falskt håp. Grunnen til at partiene til venstre for AP har økt i utgangspunktet er misnøye med den kapitalistiske innstillingen til samme parti. Dermed er resultatene også en advarsel til AP om at dersom det ikke endrer kurs, finnes det andre alternativer for arbeiderklassen.
Hva kan vi forvente?
Mange arbeidere og unge er lettet over at det blir regjeringsskifte og har store forventninger til den kommende regjeringen. Imidlertid må det understrekes at alle venstrepartiene er reformister av forskjellige nyanser. De forestiller seg alle i en eller annen grad at innstramningene er et politisk valg – på grunn av nyliberal ideologi – og at de kan løse motsetningene i samfunnet ved å sette «ansvarlige» reformister ved roret og fikle med reformer.
Det mest sannsynlige utfallet er en flertallsregjering bestående av AP, SP og SV. I motsetning til hva mange tror, blir det ikke en enkel ferd. Situasjonen den rødgrønne koalisjonen overtar er delikat. Ap har lovet å reversere noen av de verste kuttene til Høyre, for eksempel kutt i dagpenger, feriepenger og velferdsgoder. Imidlertid setter økonomisk press grenser for hva som er mulig uten å endre den økonomiske likevekten. Men om ikke den økonomiske likevekten endres, risikerer de å forandre på den politiske likevekten. Det er det vi så, i en liten skala, på mandag. Den økonomiske situasjonen gjør det vanskelig å innføre reformer, og eventuelle forbedringer for en del vil innebære en forverring for en annen. De må velge mellom hvilket sjikt i arbeiderklassen som kan tilfredsstilles og hvilket de kan neglisjere.
Et problem en ny regjering vil støte på er at alle arbeiderne etter pandemien forventer å se situasjonen sin forbedret. Videre vil den nye regjeringen møte den uløste tvisten med sykepleiere og lærere, som opplevde at streiken for bedre lønn før sommeren ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd. Denne uoverensstemmelsen vil blusse opp igjen. Forventningene er store blant sykepleiere og lærere. Men å godta kravene til ett sjikt i arbeiderklassen vil øke forventningene til andre. Når de leser i media at økonomien er tilbake på sporet, forventer alle sjikt lønnsøkninger. Men høyere lønn er uakseptabelt for kapitalistene nå. Økende konkurranse på den internasjonal scenen krever høyere produktivitet eller større utnyttelse av arbeiderne.
Av erfaring vet vi at reformister alltid til slutt gir etter for kapitalistiske krefter. Vi trenger ikke å krysse grensen for å finne bevis på dette. Forrige gang de tre partiene var i regjering tvang de gjennom pensjonsreformene, der pensjonene avtok. Vi vet også at reformistene aldri lærer av feilene sine. SV ble hardt straffet for å ha sluttet seg til den rødgrønne koalisjonen og gitt etter for AP i alle viktige avgjørelser. Nå klarer ikke den samme ledelsen å vente med å bli med i en ny AP-ledet regjering. For å unngå opptøyer i partiet, vil SVs medlemmer stemme over regjeringsdeltakelse når avtalen er klar. Uavhengig av utfallet, vil SV-ledelsen prøve å finne en vei inn i regjeringen og med det skape forutsetninger for ytterligere fremgang for Rødt.
Tendensene vi har sett i resten av verden – med polarisering og økende klassekamp – er kommet til Norge, om enn i mindre skala ettersom hendelsene i Norge henger etter resten av verden.
Det er en vanlig misforståelse i Norge om at våre borgerlige partier ligger lenger til venstre enn tilsvarende partier i andre land. Noen hevder at Høyre i Norge er nærmere Labour i Storbritannia enn Toryene, og at det Republikanske partiet i USA er lenger til høyre enn FrP. Det kan godt stemme, men det er ikke fordi det norske borgerskapet er lenger til venstre enn de herskende klassene i resten av verden. Det er snarere fordi partiene deres blir tvunget til å tilpasse seg den sosialdemokratiske status quo for ikke å forsvinne fra den politiske scenen. Mandag 13. september viste seg å være et lite politisk jordskjelv som forårsaket forferdelse blant borgerskapet og høyre-reformistene. De bemerker med bekymring at selv før kraftige kutt har blitt innført, noe de forventer å måtte innføre på et eller annet tidspunkt, har det vært et kraftig skifte til venstre.
Det vi er vitne til er at flere og flere lag trekker radikale konklusjoner i søken etter en vei ut av krisen kapitalismen utgjør. Flere deler av fagbevegelsen og unge ser mot partier som Rødt og SV som alternativer til AP. Som vi skrev, henger klassekampen i Norge fortsatt etter resten av verden. Men valget på mandag indikerer at den i Norge kan ta seg opp med et smell.