I de borgerlige mediene i dag skildres Afghanistan bare i forhold til islamsk fundamentalisme, jihad, krigsherrer og narkotikakarteller. Selv om disse sykdommene er et trist faktum i Afghanistan i dag, har ikke det alltid vært tilfelle. For 40 år siden rystet en revolusjon landet nesten ut av sin tilbakenforliggenhet, bare for å bli kastet tilbake etter den imperialistiskstøttede, fundamentalistiske kontrarevolusjonen. For å forstå den nåværende situasjonen i Midtøsten, så vel som fremveksten av de reaksjonære kreftene, er det nødvendig å forstå fremveksten og fallet til Saurrevolusjonen i Afghanistan i 1978.

Historisk bakgrunn

Afghanistan er et geografisk viktig land. Som Engels sa:

«Afghanistans geografiske posisjon og befolkningens særegne karakter gir landet en politisk betydning som knapt kan overvurderes i Sentral-Asia».

Landet forbinder Sentral-Asia med Sør-Asia, og dets geografiske posisjon spilte en svært viktig rolle i landets saker, som fortsatt er tilfelle den dag i dag. På 1900-tallet var landet en buffersone mellom Britiske India og det tsaristiske Russland. Britene prøvde å okkupere det, men lyktes ikke helt. Likevel lyktes de i å okkupere en del av Pashtun-regionen og bringe den under sitt domene gjennom britiske India. Senere ville dette delingssåret få betydelige konsekvenser og ble brukt av Amerika og Pakistan for å motvirke revolusjonen og kontrollere landet.

På begynnelsen av 1900-tallet prøvde kong Amanullah – en anti-imperialist inspirert av Mustafa Kemal Ataturk i Tyrkia å modernisere Afghanistan, men lyktes ikke. Som Trotsky bemerket situasjonen den gangen:

“Her er en annen nasjon i øst som fortjener en spesiell omtale i dag […]. Det er Afghanistan. Dramatiske hendelser finner sted der, og hånden til den britiske imperialismen er involvert i disse hendelsene. Afghanistan er et tilbakenforliggende land. Afghanistan tar sine første skritt for å europeisere seg selv og garantere uavhengighet på et mer kultivert grunnlag. De progressive nasjonalistiske elementene i Afghanistan er ved makten, og derfor mobiliserer og bevæpner britisk diplomati alt som er reaksjonært både i landet og langs dets grenser med India og kaster alt dette mot de progressive elementene i Kabul. Ut fra dekretene der ikke bare de borgerlige, men også de sosialdemokratiske myndighetene i Tyskland forbød demonstrasjoner fra 1. mai, gjennom hendelser i Kina og Afghanistan, kan vi overalt se partene i Den andre internasjonale bak arbeidet med undertrykkelse. Angrepet mot Kabul organisert med britiske ressurser, finner sted under pasifisten MacDonalds regjering.» (Leon Trotsky: april 1923)

Bortsett fra imperialistisk aggresjon, skyldtes Amanullahs manglende modernisering av Afghanistan fraværet av et nasjonalt borgerskap, klassen som gjennomførte den industrielle revolusjonen i Europa, og grunnla nasjonalstatene.

På revolusjonstidspunktet i 1978 var Afghanistan omgitt av viktige land som Sovjetunionen, Iran, Kina og Pakistan. Senere deltok disse landene aktivt i revolusjonen og kontrarevolusjonen i Afghanistan.

Afghanistan og den koloniale revolusjonen

I mange deler av verden, inkludert i nabolandet Pakistan, var 1968 året for massebevegelser og protester. Afghanistan var ikke et unntak. I 1968 var det en bølge av streiker av studenter og arbeidere. Studentenes krav inkluderte utdannelses- og læreplanreformer, protester mot opptakspolitikken, etc. Arbeidernes krav inkluderte lønnsøkninger, bedre arbeidsforhold, ferie, kortere arbeidstid, helse- og sykeforsikring.

Den anerkjente historikeren for afghansk historie, Louise Dupree beskrev situasjonen med disse ordene:

«En og annen studentstøtte – selv i noen tilfeller, støtte fra gymnasstudentene – til arbeiderstreiken har overrasket mange i Kabul.»

Bevisstheten til studentene var stor:

«I noen klasserom nekter elevene ofte å lytte til antimarxistiske synspunkter, og det er skapt en atmosfære der få akademikere kan argumentere favoriserende for Vesten.»

Revolusjon er smittsom, og Dupree innrømmer dette med å si:

“Den eksisterende kommunikasjonstilstanden i dag oppmuntrer, tror jeg, til fremveksten av verdensomspennende studentarbeiderdemonstrasjoner. Nyhetene om en ‘politiaksjon’ i Berkeley, om opptøyer i Colombia, eller om studenter og arbeidere ved barrikadene i Paris sendes rundt i verden innen timer – og hver by og mange landsbyer i Afghanistan har en kvote med transistorradioer. Studentopptøyene i Afghanistan kan sees på som en forlengelse og en del av den generelle studenturoen over hele verden.”

Kommentarene om effekten til arbeideropprøret er sanne, men bak alt dette lå også det organiserte arbeidet til PDPA (People Democratic Party of Afghanistan), ettersom det var partiets strategi å utføre politisk arbeid blant arbeidere.

Marx fokuserte ikke så mye på revolusjonens problemer i kolonilandene, da han først så for seg revolusjon i de avanserte industrilandene. Dette var ikke tilfeldig, da Europa på den tiden var i sentrum for verdensrevolusjonen.

I de koloniale og eks-koloniale landene er det umulig å gå videre på grunnlag av de gamle sosiale forholdene. I alle disse landene kan ikke problemene angående den nasjonale demokratiske revolusjonen – agrarrevolusjonen, likvidasjonen av føydale og pre-føydale rester, løses i tråd med de klassiske borgerlige revolusjonene i Frankrike i 1789. Borgerskapet i kolonilandene kom sent til eksistens i en situasjon da kapitalistiske forhold allerede dominerte kloden. Av denne grunn var det nasjonale borgerskapet i kolonilandene ute av stand til å spille en progressiv rolle, slik det vestlige borgerskapet spilte i utviklingen av det kapitalistiske samfunnet i sine respektive land hundrevis av år tidligere.

Borgerskapet i kolonilandene er for svakt, deres egne ressurser er for smale til å konkurrere med industriøkonomiene i det kapitalistiske vesten. Kort sagt, de er bundet av tusen tråder til det gamle samfunnet på den ene siden og imperialismen på den andre, og gjør dem derved til en styrke til forsvar for status quo. Dermed la historien oppgaven med den nasjonale demokratiske revolusjonen mot føydale rester og mot borgerskapet samtidig på proletariatets skuldre.

De råtne sosiale relasjonene, imperialismens relative svakhet og industriens mektige vekst og stabiliseringen av Kina i etterkrigstiden førte til store sosiale omveltninger og revolusjoner i kolonilandene. Men den stalinistiske degenerasjonen av den russiske revolusjonen, og den stalinistiske deformasjonen av den kinesiske revolusjonen helt fra begynnelsen av, til tross for dens prestasjoner, innebar i sin tur at revolusjonen i kolonilandene begynte med nasjonalt begrensede perspektiver og med grunnleggende deformasjoner fra starten av. Dette var bakgrunnen for revolusjonen i Afghanistan og igjen grunnlaget for dens fiasko og kontrarevolusjonens seier, som vil bli forklart her.

PDPA

People’s Democratic Party of Afghanistan ble stiftet 1. januar 1965 i huset til partileder Nur Muhammed Tarakai. Målet med partiet ble beskrevet med disse ordene:

«Vi vet at vi strider for noen klasser mot andre klasser, og at vi kommer til å bygge et samfunn på grunnlag av sosiale prinsipper i interessen til arbeidere der individuell utnyttelse ikke eksisterer.» (I den første kongressen til PDPA).

Men like etter stiftelsen sto partiet overfor en splittelse i 1967, hovedsakelig i spørsmålet om motstand mot kongen.

De to hovedgruppene som dukket opp, oppkalt etter deres respektive aviser – selv om begge fulgte de teoretiske linjene i Sovjetunionen – var Parcham (Flagget) orientert mer mot nasjonalisme. Basen var hovedsakelig innenfor de urbane middelklassene, og arbeidet deres var mer konsentrert i de væpnede styrkene. På den andre siden var fokuset for Khalq (Folket)-fraksjonen basert på klasser, og deres base var i den urbane arbeiderklasser og fattige på landsbygda.

Det eksisterer en populær myte selv blant noen på venstresiden om at PDPA ikke hadde noen massebase i det hele tatt. Men seriøse afghanske historikere er ikke enige i den posisjonen, og de er av den oppfatningen av at PDPA hadde massestøtte selv i det landlige Afghanistan. Bortsett fra det, er det bevis på at PDPA hadde lykkes med å etablere studiekretser selv i Pashtun-regionen over grensen til Pakistan.

Revolusjonen

I 1973 kom Daud – en fetter av kongen og pashtun av politisk orientering – til makten gjennom et palasskupp, med aktiv støtte fra Parcham og hæren, og avsluttet offisielt monarkiet. Daud hadde nære forbindelser til Sovjetunionen. I begynnelsen av Daud-regimet nøt kommunistene aktivitetsfrihet. Men etter gjenforeningen av PDPA i 1977 og deres økende innflytelse i det sivile og militære byråkratiet, ble de en trussel mot regimet.

April 1978 ble fagforeningsmannen og lederen av Parcham, Mir Akbar Khyber, mystisk myrdet. Tusenvis av mennesker samlet seg ved begravelsen hans i Kabul. Mir Akbar Khybers begravelse var en advarsel til regimet. Og dette, kampen om liv eller død mellom regimet og PDPA ble intensivert. Ti dager senere den 28. april 1978 tok PDPA statsmakten i et kupp, denne gangen ledet av Khalq-fraksjonen.

Det er interessant at ingen av fraksjonene i PDPA hadde noe perspektiv og ikke ventet en revolusjon i nær fremtid i Afghanistan. Det samme gjaldt Sovjetunionen. Revolusjonen var en overraskelse for det sovjetiske byråkratiet. Revolusjonen ble provosert fram av Daud-regimets undertrykkelse av PDPA. Det var et enkelt spørsmål om overlevelse for PDPA. Etter drapet på Mir Akbar Khyber ble utrensingen av kommunistene fremskyndet. Regimet arresterte partimedlemmer, inkludert partileder Nur Muhammad Tarakey ved midnatt 26. april. Dette var et dødelig trekk for Daud-regimet.

Neste morgen ble en forhåndsplanlagt operasjon, spesielt designet for bruk i tilfelle en slik hendelse hadde oppstått, igangsatt av PDPA. Rundt 250 stridsvogner og pansrede kjøretøyer deltok i kuppet, og offiserer som var medlemmer av partiet tok ansvar for både bakke- og luftstyrker. Ved 17.30-tiden var makten i hendene på opprørerne. Den arresterte partilederen ble løslatt fra fengselet som en seierherre. Radio Kabul, så vel som Bigrams og Kabuls flyplasser, var under deres kontroll. Den samme kvelden kunngjorde de seieren til revolusjonen på Radio Kabul.

Saurrevolusjonen (Saur var navnet på den afghanske kalendermåneden da revolusjonen skjedde) i Afghanistan var ikke som i Russland under den bolsjevikiske revolusjonen i oktober 1917, der makten ble tatt av et masseopprør av arbeidere og bønder ledet av Lenin og Trotskij. For å karakterisere et slikt fenomen som vi så i Afghanistan, utviklet den britiske marxisten Ted Grant begrepet proletarisk bonapartisme. Det er en situasjon der kapitalisme og landeierskapet har blitt opphevet og økonomiens overordnede høyder er blitt nasjonalisert, men makten er ikke i arbeidernes hender, i stedet er den i besittelse av et ettpartis militær-politidiktatur.

Ted Grant beskrev kuppet slik:

– Kuppet ble utløst av Dauds forsøk på å undertrykke all motstand. Hans styrtede regime hadde vært et ett-partis føydalt-byråkratisk regime. Landets lille arbeiderklasse hadde ingen fagforeninger.

“Hadde revolusjonen tatt den sunne formen av en bevegelse av massene selv, hadde resultatet blitt veldig annerledes enn hva det faktisk var i Afghanistan. Kuppet i april 1978 var basert på en bevegelse av en elite i hæren og intellektuelle og de øverste lagene av profesjonelle middelklassefolk i byene.

«De organiserte først kuppet som et forebyggende tiltak mot forsøk som ble forberedt på å utrydde dem og deres familier. De handlet ut fra selvforsvar, men også med ideen om å bringe Afghanistan inn i den moderne verdenen.»

Etter å ha funnet seg selv ved makten etter sammenbruddet til det forrige råtne regimet, kunne offiserene, med imperialismen og føydale klasser mot seg, bare finne støtte blant den lille arbeiderklassen og de fattige arbeidermassene. De fant en passende modell i Sovjetunionen, som hadde en planøkonomi, men som beleilig for militærlederne hadde et totalitært politisk system ovenfra og ned.

Kampen for frigjøringen av Afghanistan

PDPA arvet et land under dystre forhold. De sosiale problemene var dype og brede. Det var et av de fattigste landene i verden. På revolusjonstidspunktet var befolkningen i landet rundt 15,1 millioner, hvorav bare 14 prosent bodde i bysentre. Resten av de 13 millionene bodde på landsbygda, og 1,5 millioner av befolkningen på landsbygda var nomader.

Analfabetismen var stor, på 95 prosent av befolkningen. Et landlåst land, med et samlet areal på 160 millioner dekar, hvorav bare 12 prosent var dyrket, 60 prosent av jordbruksarealet var latt ubearbeidet hvert år, delvis på grunn av mangel på vann og delvis på grunn av ineffektiviteten til det tilbakenforliggende føydale systemet, som dominerte landsbygda. Dette var en fordømmende for imperialismen og de føydale klassene, som hadde dominert landet til da.

PDPA-regjeringen anslår at 45 prosent av den dyrkbare jorda var i hendene på 5 prosent av grunneierne. Bøndene levde under elendige forhold under byrden av en stor gjeld hovedsakelig til landeiere og storbønder.

Landsbygda var sosialt tilbakenforliggende, med stammekoder for adferd blandet med en forvrengt form for islam. Sosialt og økonomisk var presteskapet svakt og kom fra de lavere lagene i samfunnet. En fysisk infrastruktur var nesten fraværende. Det faktum at i 1978 hadde ikke en eneste landsby strøm, avslører infrastrukturens fryktelige forhold. Når det gjelder helse, utdanning, kommunikasjon og annen sosial og fysisk infrastruktur, var Afghanistan et av de mest tilbakenforliggende landene i verden.

Industribasen var svak, og industriproduksjonen var bare 17 prosent av BNP, som bare dekket 10-15 prosent av forbrukernes etterspørsel etter sukker, tekstil, fottøy, etc. Industriproletariatet utgjorde bare 40 til 50 tusen arbeidere og var konsentrert i fire eller fem bysentre. Det viktigste by- og industrisenteret var hovedstaden, Kabul.

Halvparten av arbeidsstyrken var ansatt på fabrikker med en arbeidsstyrke på mer enn 1000. Selv om fagforeninger var ulovlige, streiket de største fabrikkene under streikebølgen 1968-69 som viser bevegelsens militante karakter.

Til tross for de ekstremt vanskelige forholdene PDPA-regimet sto overfor etter å ha tatt makten, var det fast bestemt på å endre Afghanistans skjebne. Umiddelbart etter overtakelsen startet PDPA på en rekke radikale reformer.

Den første betydningsfulle handlingen var nasjonaliseringen av industrien. Etter noen år viste denne politikken sitt resultat når det gjaldt industriell produksjon. For eksempel bidro foredlings- og gruveindustrien i 1978 bare 3,3 prosent av nasjonalinntekten. I 1983 nådde den 10 prosent.

Dekret nr. 6 avskaffet gjelden bønder hadde til rike bønder og landeiere, og løftet en enorm byrde fra skuldrene til fattige bønder som hadde tynget dem i århundrer.

Dekret nr. 7 innførte ekteskapsreformer. En viktig var avskaffelsen av «brudeprisen»: en hundre år gammel sosial praksis. Dette dekretet introduserte også samtykkealderen.

Jord ble fordelt og kollektivt jordbruk ble introdusert. Det ble satt grenser for eierskap av tomter. Dette var ekstremt viktige reformer når det gjaldt sosial og økonomisk rettferdighet, men enda mer med tanke på å forbedre landbruksproduksjonen. Etter det første året ble det anslått at 822 500 dekar hadde blitt fordelt til 132 000 familier. Vanndistribusjonen, som tidligere var individuelle menn eller familiers ansvar, ble tatt i statlige hender under Landbruksdepartementet.

Lignende reformer ble innført for å utrydde analfabetismen. En betydelig reform på denne fronten var nasjonaliseringen av trykkpressene, som var viktig for å øke tilgjengeligheten av undervisningsmateriale, men det gjorde det også mulig å utarbeide undervisnings- og utdanningsmateriale på små regionale morsmål.

Like rettigheter for kvinner ble iverksatt, så vel som betalt fødselspermisjon. Reformer som disse var uten sidestykke i regionen. Innføringen av planøkonomien viste snart sine enorme resultater innen de forskjellige områdene i økonomien. For eksempel ble 100 nye fabrikker bygget i løpet av de fem årene frem til 1983. Når det gjelder infrastruktur var det en økning på 84 prosent i sykehussenger, og en økning på 45 prosent av tilgjengelige leger. De besatte klassers makt og privilegier ble hardt skadet, og imperialismens interesser var truet.

Kontrarevolusjon

Kapitalisme er et sammenkoblet økonomisk system over hele verden. Dermed var en trussel mot kapitalismen i et lite og økonomisk veldig tilbakestående land uakseptabelt for kapitalismens strateger. Det første året etter revolusjonen gikk relativt bra. En vanlig misforståelse er imidlertid at amerikansk imperialisme først begynte å gripe inn etter et inngrep fra Sovjetunionen. Virkeligheten er at amerikansk imperialisme begynte å jobbe med sin strategi for å motvirke revolusjonen lenge før den sovjetiske intervensjonen. På tidspunktet for den amerikanske intervensjonen var strategene for amerikansk imperialisme av den oppfatningen av at Sovjetunionen ikke ville gripe inn. Våren 1979 begynte amerikansk imperialisme å mobilisere sitt reaksjonære maskineri. CIA sendte sitt første klassifiserte forslag til president Jimmy Carter i mars 1979 for å støtte kontrarevolusjonen i Afghanistan. Amerikanerne henvendte seg til Saudi-Arabia og Pakistan for å utarbeide en strategi for motrevolusjon. Dollarene og liberalismen i den vestlige verden, kombinert med wahhabismen i Saudi-Arabia, strategisk støttet av den pakistanske militærdiktatoren General Zia ul Haq, dannet en uhellig allianse for å motvirke revolusjonen.

Den sommeren autoriserte Carter-administrasjonen CIA til å bruke 500 000 dollar på kampanjen. Etter hvert som tiden gikk, bidro hvert eneste betydelige kapitalistiske land på en eller annen måte til å skape et Frankenstein-monster – islamsk fundamentalisme for å kjempe mot revolusjonen – et monster som hjemsøker sine tidligere herrer den dag i dag. I dag skildrer de vestlige mediene islamsk fundamentalisme som om de ikke hadde noe å gjøre med det. Men i dag er fundamentalistene det direkte resultatet av vestlig imperialistisk politikk.

Vanskeligheter

Saurrevolusjonen hadde sine særegne svakheter. Den ene var objektiv: Landets dype økonomiske og sosiale tilbakenforliggenhent, noe som innebar at den lille arbeiderklassen ikke spilte noen uavhengig rolle i revolusjonen – en nødvendighet for en vellykket sosialistisk revolusjon. I mangel av en internasjonal revolusjon ble Saurrevolusjonen isolert og den kriminelle stalinistiske teorien om sosialisme i et enkelt land for å overvinne sosialøkonomiske problemer forverret denne situasjonen.

Den andre svakheten var organisering av PDPA. Partiet hadde aldri utviklet seg til en sammenhengende leninistisk organisasjon, og kort tid etter at den tok makten startet den interne maktkampen langs fraksjonslinjer. Men fraksjonssplittelsen ble også drevet av Sovjetunionens intervensjon. Byråkratiet i Sovjetunionen spilte faktisk en veldig reaksjonær rolle ved aktivt å delta i fraksjonskampen i PDPA. De støttet Parcham-fløyen mot Khalq. Khalq-fraksjonen motsatte seg sterkt Sovjetunionens inngrep og advarte dem om at det ville få alvorlige konsekvenser.

I desember 1979 grep Sovjetunionen inn militært. Parcham-fraksjonen ble brakt til makten og det ble påbegynt en utrensing av Khalq-fraksjonen, som svekket partiets grep om makten. Den interne konflikten hadde bygget seg opp i løpet av sommeren.

Khalq-fraksjonen hadde en illusjon om at ved å innta en ikke-alliert posisjon i utenrikspolitikken kunne de skape et vennlig miljø for det nye regimet. I virkeligheten, med Sovjetunionens inngrep, ble Afghanistan en slagmark for to verdensmakter. Og Afghanistan viste seg raskt å være en hengemyr for de sovjetiske styrkene.

Kontrarevolusjonens seier

Litt etter litt ble alle reformene rullet tilbake da regimet prøvde å forsone seg med opposisjonen, og i 1988 trakk Sovjetunionen seg tilbake. Regimet var ekstremt svakt da, og i 1992 tok Mujahideen over. Senere opprettet medlemmer av Mujahideen en pakistansk-støttet opprørsgruppe, kjent i dag under navnet Taliban, som tok makten og brutalt myrdet lederen til Parcham-regimet, Najibullah.

Den påfølgende 26 år lange fundamentalistiske kontrarevolusjonen presset Afghanistan tilbake til barbari. Kontrarevolusjonen påvirket ikke bare Afghanistan, men hele regionen, spesielt Pakistan. Heroin ble brukt som et middel til å finansiere kontrarevolusjonen og Mujahedin. I dag har denne strategien skapt den første narkotikastaten i verden. Det anslås at 500 000 dekar i Afghanistan er viet til produksjon av opiumvalmuer. I 2017 var opiumhøsten på 9 000 tonn.

Den afghanske Saur-revolusjonen representerte et håp om frigjøring fra elendigheten og undertrykkelsen av føydalske eierforhold og kapitalisme for folket i Afghanistan og hele regionen. Dette håpet ble druknet i blod av imperialismen. I dag, om vi ønsker å beseire disse reaksjonære, er det eneste alternativet å omorganisere langs klasselinjer. Den eneste hevnen for elendighetene som ble påført det afghanske folket, er å levendegjøre en sosialistisk revolusjon mot den flere tiår gamle kontrarevolusjonen. Dette er det eneste alternativet for å trekke ikke bare det afghanske samfunnet, men også Pakistan vekk fra barbariets klør skapt av kapitalismen og imperialismen. Denne historiske oppgaven ligger på skuldrene til arbeiderklassen i regionen og den avanserte kapitalistiske verdenen generelt. For å oppnå dette er det avgjørende å bygge arbeiderklassens organisasjon på et internasjonalt grunnlag.