Inflasjon, ustabilitet og opprør: En «ny normal» for verdenskapitalismen

Pandemien har skjerpet og utdypet det som allerede var en eksisterende krise for kapitalismen. Vi står nå overfor den dypeste sosiale, økonomiske og politiske krisen på flere tiår. Til tross for en viss bedring, har tiltakene kapitalistene ble tvunget til å ty til i den siste perioden (dvs. enorme mengder statlige utgifter) nå ført til økende inflasjon, som provoserer fram sinne og ustabilitet i verden.

Folk er sinte, og etablissementet er miskreditert på alle nivåer. Klassekamp og radikalisering er på dagsorden. Det følgende er en transkripsjon av en tale holdt i februar 2022 til ledelsen av International Marxist Tendency, den skisserer hovedtrendene i verdenspolitikken.


Vi lever i virkelig interessante tider. Vi lever i en verden av uro. Det ser ut til å være kaos. Folk ser seg rundt og spør: hvor fører dette hen? Uansett hvem man snakker med, er det en følelse av dyp bekymring for hva det neste vil bli. Noen tror dette er en indikasjon på verdens undergang. Men dette er ikke verdens undergang. Hva som skjer, er at vi beveger oss mot slutten av dagens samfunnsform. Det kommer til å bli en veldig turbulent slutt, og trukket ut over lang tid.

Det er et privilegium å være marxist i dag, å være marxist i disse interessante tidene. De er imidlertid ikke bare interessante tider. Vi kan si at vår tid kommer. Dette er en periode i historien der ideene som vi forsvarte imot strømmen i de forrige tiårene nå vil anses som de mest logiske ideene. Uansett hvor en ser, ser en virkningene av kapitalismens krise, på alle nivåer i samfunnet, i alle land. Vi er heldige som har dette fantastiske verktøyet kalt marxisme foran oss, som gir oss muligheten til å forstå hvorfor dette skjer, og forklare det til andre.

Vi må begynne med å si at systemet ikke gikk inn i krise på grunn av pandemien. Før pandemien, i artiklene våre, analyserte vi et system som allerede var på vei inn i en alvorlig krise. Det pandemien har gjorde var å akselerere, utdype og skjerpe de grunnleggende motsetningene i samfunnet, og produsere en bratt nedtur i økonomien. Selvfølgelig, etter hver krise kommer det alltid en forbedring. Det finnes ikke noe slikt som en permanent resesjon. Det er imidlertid ikke poenget, for det vi må se på er den generelle helsen til systemet som helhet selv når det går gjennom en forbedring. Uunngåelig, når de siste smittetiltakene oppheves, vil det komme en forbedring i økonomien, til en viss grad. I Italia hadde de 6 prosent vekst i fjor – på et kinesisk nivå! En skulle tro på dette at Italia har løst alle sine problemer nå. Men det er stikk motsatt, Italia er i en dyp krise til tross for veksten.

Det som går opp må ned, og omvendt, økonomisk sett, når ting går ned må de opp. Dette er normalt og kan forventes. Men hva bringer denne gjenvinningen? Bortsett fra det faktum – alle tilgjengelige tall viser det – at det allerede avtar igjen, ser vi allerede dette nye elementet som den yngre generasjonen ikke er vant til, inflasjonen, som tar av overalt, sammen med en reversering av den økonomiske politikken – renteøkninger, og en eksplosjon av gjeld. Faktum er at mange land, selv om de teknisk sett har kommet seg, enda ikke er tilbake på nivåene før krisen.

De siste 20 årene har den globale gjelden vokst med dobbelt så høy hastighet som verdens BNP. Vi har nå nådd en situasjon der den globale gjelden utgjør 355 prosent av verdens BNP. Situasjonen er slik at bare i fjor ble det betalt 11 milliarder dollar i renter på gjelden, tilsvarende fire eller fem ganger BNP til et land som Italia. Dette hendte i et bakteppe av veldig billig kreditt. Faktisk har kapitalismen overlevd på lånt tid de siste to tiårene eller mer. Den billige kreditten førte til høykonjunkturer. Nå er epoken med billig kreditt i ferd med å ta slutt. Og kapitalistene står overfor et stort dilemma.

Alle spådommene fra Verdensbanken og IMF indikerer at i løpet av de neste to til tre årene, selv om de spår vekst, vil veksttakten avta år for år. Så nettopp i det øyeblikket de trenger en politikk som stimulerer vekst, blir de nødt til å følge en politikk som bremser økonomien på grunn av inflasjonen – resultatet av «løsningene» vedtatt i forrige periode. Kina forventes for eksempel å vokse med 5 prosent, noe som er dårlige nyheter for det kinesiske regimet. En rapport fra Verdensbanken om den generelle tilstanden til verdensøkonomien, publisert i januar, sier at «sosiale spenninger kan øke som et resultat av økningen i ulikhet forårsaket av pandemien».

‘Forbedring’, men til hvilken pris?

Nå, med denne såkalte oppgangen, har det i mange land vært et visst fall i arbeidsledigheten. Men for eksempel i Italia er det store flertallet av disse jobbene midlertidige eller på korttidskontrakter. Hovedpoenget er dette: når arbeidere får jobb, når det er en økning i jobbtilgjengelighet, som vi har sett i USA, er det ikke nødvendigvis en negativ ting fra klassekampens synspunkt. Trotsky forklarte dette, og dette har betydning for arbeiderklassens beredskap til å gå inn i kamp i den kommende perioden. Når en har inflasjon som legger press på kjøpekraften til lønninger, og arbeiderne føler seg sterkere, utgjør dette en oppskrift på klassekonflikt.

Som Lenin forklarte, kan kapitalismen alltid finne en vei ut av en krise, men spørsmålet er: til hvilken pris? Det kapitalistiske systemet vil komme seg ut av pandemiens krise, men med stor gjeld, spesielt offentlig gjeld som har vokst massivt overalt, og inflasjon. Dette er konsekvensene av deres ‘løsning’ på krisen de var inne i.

Da jeg forberedte denne presentasjonen, var nivået på den tyrkiske inflasjonen på 36 prosent. I dag påpekte Financial Times at inflasjonen i Russland er på 9 prosent; Spania, 7 prosent. I Storbritannia er den over 5 prosent og på det høyeste nivået under de siste 30 årene. Men hvis vi ser utover de mer utviklede landene, i Nigeria er den på nesten 16 prosent, i Pakistan er inflasjonen på 13 prosent. Og de forventer at dette inflasjonsnivået vil holde seg høyt i hvert fall de neste par årene. I virkeligheten vet de ikke hvor lenge det vil vare. Den herskende klassen sitter på en tikkende bombe.

Når en har inflasjon som legger press på kjøpekraften til lønninger, og arbeiderne føler seg sterkere, utgjør dette en oppskrift på klassekonflikt.

Jeg vil gå kort inn på hendelsene i Kasakhstan om litt. Kasakhstan kom som en advarsel tidligere på året. I alle land finner man intervjuer med arbeiderfamilier som forklarer hvor vanskelig det er å komme til slutten av måneden. Og det er ikke bare de fattigste, eller de laveste nivåene, hele arbeiderklassen lider. I Storbritannia har de beregnet at en gjennomsnittlig familie vil miste 1200 pund i kjøpekraft på grunn av inflasjonen. Man kan finne lignende tall i alle land.

Det er prisveksten på matvarer, som er spesielt alvorlig. La oss ikke glemme at en sterk faktor i den arabiske våren i 2011 var nettopp massive økninger i matvareprisene. Og igjen i 2019 hadde vi en bølge av protester i mange land nettopp over dette spørsmålet.

For å konkludere med den generelle økonomiske situasjonen, kan jeg sitere direktøren for ILO, Guy Ryder som sa: «Veksten i ulikhet skapt av COVID-19-krisen truer med fattigdom og en ødeleggende økonomisk og sosial ustabilitet. Det er det som kommer!

Det er i denne sammenhengen vi må se på hendelsene i Kasakhstan. (Vi har noen gode artikler om disse hendelsene, så det er ikke nødvendig å gå i detalj). Det som utløste bevegelsen var økningen i prisen på gass og energi. Dette kom på bakgrunn av en inflasjon på 9 prosent og økning i matprisene på mellom 13-18 prosent.

Faktorene som provoserte frem bevegelsen i Kasakhstan finnes i alle verdens land. Se hva som skjedde! Det startet i én region og spredte seg over hele landet og ble en mektig bevegelse, med gatekamper med politi og militær. Dette var en reell bevegelse av de arbeidende massene. Olje- og gassarbeidere deltok; gruvearbeidere og metallarbeidere. Oljearbeiderne krevde en 100 prosent økning i lønningene. Klassiske krav fra arbeiderklassen kom til overflaten. I regionen Mangystau var det en generalstreik.

Det vi så i Kasakhstan var arbeiderklassens makt. Det utgjorde en krise for regimet. Den var av en semi-opprørskarakter, og tok over flyplasser og politistasjoner. Men det hadde ingen ledelse og vi ser hva som skjer når dette er tilfelle. Regimet kom først med noen innrømmelser og slo deretter hardt ned på bevegelsen. De kalte inn hjelp fra russerne også for å undertrykke bevegelsen. Men problemene som provoserte frem bevegelsen er ikke løst. Situasjonen bør brukes som eksempel for å fremheve to viktige punkter: det ene, arbeiderklassens makt, men også hva som skjer når det mangler en ledelse. De seriøse analytikerne av de borgerlige var svært bekymret da de så disse hendelsene, de forsto det slik vi marxister forstår – men ut fra deres egne klasseinteressers synspunkt.

Klassekamp og konflikt

Perspektivet er imidlertid ikke bare av en intensivert klassekamp overalt, men også av økende konflikter mellom de forskjellige kapitalistiske maktene. Det er logisk: enhver kapitalistisk makt, for å løse sin egen krise, må eksportere sine problemer. Tendensen til økende proteksjonisme innebærer at hver nasjonale kapitalistklasse prøver å beskytte arbeidsplasser i landet sitt på bekostning av jobber andre steder, og enda viktigere, å beskytte sine markeder, mens de erobrer andre markeder for eksport.

Den nåværende situasjonen forklarer hvorfor alle maktene utvikler en mer aggressiv utenrikspolitikk. Dette bringer dem i konflikt på forskjellige steder rundt om i verden. Ukraina-krisen understreker det. Vi har sett NATO, som sakte har gjort inngrep i Russlands historiske innflytelsessfære helt siden Sovjetunionens sammenbrudd, komme nærmere og nærmere Russlands grenser. Blir Ukraina med, betyr det en grense rett på Russlands vestflanke.

Den nåværende situasjonen forklarer hvorfor alle maktene utvikler en mer aggressiv utenrikspolitikk.

Dette kommer på et tidspunkt da Russland har gjenvunnet mye av sin tidligere makt, det har gjenvunnet balansen. Jeg leste en rapport som skisserer hvordan det russiske militærapparatet har blitt massivt modernisert, og har blitt langt mer effektivt de siste årene. Putin bruker nå muskelen han har bygget opp. Han vil presse NATO tilbake, og Ukraina er stedet hvor dette skjer. Propagandaen i vest er at NATO sprer demokrati og menneskerettigheter. Marxister lar seg ikke lure av propagandaen til borgerskapet som alltid flytter skylden over på andre. Fra et russisk perspektiv er det denne massive NATO-alliansen som truer dem i deres egen bakgård. «Hvem har skylden» er et dumt spørsmål som vi ikke er interesserte i.

Det mest sannsynlige perspektivet er at Putin, mens han øker innsatsen og øker presset til det ytterste, gjør det for å forhandle. Det er imidlertid ikke helt utelukket at han kan gjennomføre et kort, begrenset inngrep. Det er ikke det mest sannsynlige utfallet, men det kan skje. Putin har imidlertid andre kort i ermet. Russland står for 40 prosent av gassforsyningen til EU. Dette er spesielt viktig for Tyskland, noe som også forklarer hvorfor Tyskland ikke er så opptatt av USAs utenrikspolitikk i Europa.

Putin kan se splittelsen innad i Europa. Boris Johnson, som også trenger noe for å distrahere oppmerksomheten bort fra sine hjemlige problemer, flyr til Ukraina og viser stor støtte, mens Italias statsminister Draghi ringer Putin for å gjøre seg sikker på at Italias gassforsyninger ikke blir avbrutt. Jeg antar at det er forskjellen mellom hjernen til en bankmann og hjernen til en klovn. Likevel er det en reell konflikt her. Men konsekvensene av direkte krig vil være en katastrofe for verdensøkonomien. Det er nok av artikler i den seriøse borgerlige pressen som kamerater kan lese om de økonomiske konsekvensene av en slik krig.

De strenge sanksjonene amerikanerne truer med å innføre vil ha en enorm innvirkning på verdensøkonomien, og vil være enda et tillegg til faktorene som bremser verdensøkonomien. Krisen i Ukraina er en refleksjon av kapitalismens globale krise. Det er en indikasjon på de økende spenningene mellom maktene. Den avslører de økende skillene mellom EU selv. Det understreker den økende divergensen mellom USA og Europa. Det er også en refleksjon av den relative svekkelsen av amerikansk imperialisme globalt. Men det er også en indikasjon på Putins interne krise i Russland. Populariteten hans synker. Inflasjonen er høy og fattigdommen øker i Russland.

Vedvarende pandemi og polarisering

Jeg ønsker ikke å bruke for mye tid på COVID-pandemien, selv om det er et viktig element i situasjonen. Mange land opphever restriksjonene sine, men WHO har sendt ut en advarsel om at pandemien «ikke er i nærheten av over». På bare én uke førte Omikron til 18 millioner nye infeksjoner globalt. De håper at Omikron, tilsynelatende mindre aggressiv, vil være et mindre problem. Men det er også mer smittsomt, og nå har vi Omikron 2, som er enda mer smittsom.

Det kan godt hende at viruset endrer seg, og blir mer og mer endemisk, en slags ny influensastamme slik folk håper. Imidlertid er det fortsatt tidlig, og ingen kan garantere at det verden har lidd de siste to årene ikke vil kunne skje igjen, gitt kapitalismens forhold.

Effektene av Covid går imidlertid utover den umiddelbare innvirkningen på folks liv. Det har skapt problemer for systemet, ikke bare når det gjelder den økonomiske dislokasjonen. Det har avslørt systemet for massene. Store lag av massene stoler ikke lenger på regjeringene og etablissementet og det de gjør.

For eksempel stammer den nåværende krisen i den britiske regjeringen direkte fra hvordan folket på toppen oppførte seg under nedstengningen. Mens folk ikke kunne besøke sine eldre slektninger som var på sykehjem eller sykehus, hadde Boris fester i Downing Street. Nå og da lekker selvfølgelig en og annen Tory filmer av disse hendelsene til pressen, med det klare målet å diskreditere Boris Johnson for deres interne fraksjonsformål. Bildet av regjeringen er nå at mens de ba folk om holde seg hjemme hadde de det fint selv, og at de ikke bryr seg om vanlige folk. Det er budskapet som når ut til massene.

Nå er det selvsagt det ekstra problemet med hvem som skal betale for de økonomiske konsekvensene av pandemien. Det er en enorm vekst i den offentlige gjelden, og noen må betale for det, og det kommer til å være arbeiderklassen. Vi ser det i sykepleiernes protest for eksempel. Sykepleiere sier at «under pandemien applauderte de for oss, men når det gjelder å be om lønnsøkninger, tilbyr regjeringen elendige lønnsøkninger til helsearbeiderne». Dette er et element som vil fortsette å spille en rolle i den økende konflikten.

Vi kan ikke forholde oss her til alle landene i verden, men vi kan se på noen få for å understreke de generelle prosessene som finner sted. I USA har vi sett nøyaktig det jeg sa tidligere: Med pandemien er det stor etterspørsel etter lønnsøkninger i mange sektorer. I den private industrien så vi lønnsvekst på 4 prosent i fjor, den høyeste på 20 år. Problemet er at inflasjonen i USA er på 7 prosent, ikke 4 prosent. Inflasjonstakten er på den høyeste den har vært de siste 40 årene. Dette er en oppskrift på klassekamp. Det så vi i streikebølgen i USA i fjor.

Vi ser dette i det ene landet etter det andre – noe lignende brygger seg opp i Storbritannia. Det er verdt å merke seg at i USA er bare 11 prosent av arbeidsstyrken fagorganisert. Jeg så en artikkel i FT som analyserte den britiske fagforeningssituasjonen. Konklusjonen i artikkelen er at fordi medlemskapet i fagforeninger er omtrent halvparten av hva det var på 1970-tallet, kommer vi ikke til å ha samme streikeaktivitet som vi så på 70-tallet. De bør huske at mai 1968 fant sted i Frankrike med et enda lavere nivå av fagforeningsmedlemskap. Det avhenger ikke av hvor mange som er i en fagforening. Det avhenger av arbeiderklassens sinne og dens beredskap til å kjempe. I Amerika, i en meningsmåling jeg så, godkjenner 65 prosent av amerikanerne fagforeninger. Det er det høyeste tallet på det spørsmålet siden 1965. Ungdommene er enda mer radikale på dette spørsmålet. I aldersgruppen mellom 18 og 29 år, godkjenner 78 prosent fagforeninger i USA. Det synliggjør hva som skjer i arbeiderklassen.

Jeg vil avslutte USA med en interessant kommentar. Barbara Walter, professor ved University of California, har skrevet en bok om hvordan borgerkriger starter. Hun analyserer erfaringene fra Burma, Nord-Irland, Rwanda, Sri Lanka, Syria og Jugoslavia, og hun finner elementene som er felles for de. Og det interessante er at hun finner de samme elementene i USA i dag. Hun tilbyr selvfølgelig ingen løsning på problemet. Det hun faktisk snakker om er den intensiverte klassekampen i USA.

Kina er den andre makten bak USA og den forventede veksten på 5 prosent er en betydelig nedgang i forhold til hva det pleide å være. Og dette fører til at seriøse kommentatorer snakker om en økende trussel for en intern ustabilitet i Kina. Denne bekymringen for Kinas interne problemer har ført til sentralisering av makt i hendene på Xi Jinping, kombinert med en mye mer aggressiv utenrikspolitikk. Kina har kollidert med Australia, og har krav over Sørkinahavet. Landet har hatt konflikter med Japan, og med India i Himalaya. De truer hele tiden Taiwan, og de har tatt en veldig aggressiv holdning til Hong Kong, som de absorberer i Kina.

Det er nettopp den enorme økonomiske utviklingen i Kina gjennom flere tiår som har ført det til konflikt på globalt nivå med USA. Xi Jinping er bekymret for globale problemer, men han er også bekymret for interne problemer. Det økende formuegapet i Kina er faktisk et av de mest ekstreme i verden. Xi Jinping er veldig klar over dette. Han er svært bekymret over hva den sosiale polariseringen i Kina kan føre til. Og han ser også på en alvorlig finanskrise. Vi ser det for eksempel i eksemplet med Evergrande. Boligindustrien i Kina representerer 30 prosent av BNP. Evergrande er en av de største eiendomsutviklerne i verden. Og med sin gjeld på 300 milliarder dollar, er den en trussel mot den kinesiske økonomien og dermed verdensøkonomien.

Jeg skal bare sitere rapporten jeg fant fra Atlantic Council, produsert i desember. Med henvisning til Kina sa den dette:

«Kina kan møte betydelig sosial uro som vil undergrave regjeringens grep om makten. Hvordan Kina håndterer disse omfattende utfordringene vil også påvirke hvordan de håndterer verden og om økonomien er en driver eller en drager på fremtidig global vekst.»

Her ser vi hvordan Kina, fra å være et lokomotiv, har blitt til en annen faktor som kan trekke ned verdensøkonomien.

Oss og dem

Tilbake til Russland og problemene Putin står overfor: Arbeidsledigheten i Russland vokser. Den er på sitt høyeste på 8 år. Realinntektene faller, inflasjonen er på 9 prosent, og Putins popularitetsvurderinger er på det laveste nivået siden 2012. Som vi har sett er det et viktig element i å forklare Putins utenrikspolitikk. Dermed er både Russland og Kina, som er viktige makter, elementer for større ustabilitet. De er ikke elementer for større stabilitet på global skala. Og begge land kan bidra til å sette en brems på den globale oppgangen.

Mens Amerika legger press på Russland, støtter Kina Russland i Ukraina. De har samme fiende: USA. Kina har sine konflikter i Stillehavet med USA. De har en aggressiv holdning til Taiwan, og derfor har den, i dette spørsmålet, lignende interesser som Russland.

I Europa, har vi alltid sagt at Italia er det svakeste leddet i EU. Det er den tredjestørste økonomien i eurosonen, etter Tyskland og Frankrike. Da jeg nylig var i Italia, var spøken «vi må bare gjøre det vi blir fortalt nå», fordi «europeerne» – som betyr tyskere og franskmenn – har gitt oss milliarder av euro, de bestemmer hva landet vårt må gjøre. Som en del av den såkalte EU Recovery Plan, som sprøytet milliarder inn i EUs økonomi, får Italia nesten 200 milliarder euro. Selvfølgelig er eks-guvernøren i ECB, Italias statsminister, og han er der for å sørge for at politikken blir gjennomført. Problemet er at det er en økende, massiv avstand mellom politikkens verden og forholdene til millioner av mennesker.

Det vi har i Italia er en regjering av nasjonal enhet. Alle er der inne bortsett fra de høyreekstreme Brødrene av Italia. Farsen rundt valget av den nye presidenten er symbolsk for situasjonen. I en hel uke avsto parlamentsmedlemmer og senatorer dag etter dag. Dette var faktisk en enorm politisk krise fordi de trengte en autoritetsmann som kunne holde hele situasjonen fast, mens de anvender EUs program for Italia. Autoriteten til alle disse politikerne har ikke blitt økt av disse hendelsene.

Dette er et vanlig element i mange land: at folket ‘der oppe’ ikke representerer oss. Spørsmålet er: Hvordan styrer man et land som Italia, hvordan anvende denne politikken og samtidig unngå klassekamp? Jeg hørte kommentarer under hendelsene i Kasakhstan som «De vet hvordan de skal kjempe!» Jeg hørte lignende kommentarer under Gilets Jaunes-bevegelsen i Frankrike: «Franskmennene, de vet virkelig hvordan de skal kjempe!» Kasakhstan eksploderte i en situasjon veldig lik den vi har i Italia. Italia vil bli ekstremt hardt rammet av økningen i energiprisene. Det er ikke tilfeldig at Draghi ringte Putin mer bekymret for gassforsyningen enn situasjonen i Ukraina.

Tyskland, ifølge FT, kan fra å være Europas økonomiske lokomotiv bli Europas etternøler. Tyskland lider av svakere husholdnings forbruk, og industriproduksjonen er fortsatt godt under hva den var før krisen. Kina er Tysklands andre eksportmarked etter USA og en nedgang i Kina vil få alvorlige konsekvenser for Tyskland. Og en nedgang i Tyskland vil få enorme konsekvenser for resten av Europa. Man kan se hvordan alt dette henger sammen i en generell krise.

Det som skjer i Storbritannia fremhever den samme prosessen man ser i alle andre land. Vi så den største kollapsen i økonomien på 300 år, forverret av Brexit, med mangel på lastebilsjåfører og omsorgsarbeidere, og mangel på matvarer i butikkene. Vi har også det uløste problemet med Nord-Irland. En minister i Nord-Irland har anbefalt å blokkere kontrollen av import av landbruksprodukter fra resten av Storbritannia, noe som bryter avtalen med EU. I Storbritannia har vi en regjeringskrise.

Det er én ting Boris Johnson er veldig god på – å lyve foran millioner. Han kan ikke engang huske om han deltok på en fest i sin egen leilighet. Og dette blir observert av millioner av mennesker i Storbritannia. Stemningen er sint, og millioner tenker «slik oppfører de seg når millioner er i alvorlige problemer».

Han lever på lånt tid, og har ikke mye igjen. Tragedien er at Labour oppfører seg som hennes majestets lojale opposisjon. Når vi har et Tory-medlem som kan krysse kammeret og gå fra å være et Tory-medlem til Labour-medlem, etter å ha stemt for hundrevis av tiltak fra denne Tory-regjeringen, og Starmer ønsker ham velkommen inn, viser det hvor langt til høyre Starmer har flyttet partiet.

Mens alt dette skjer på toppen, må vi se på hva som skjer i arbeiderklassen i Storbritannia. Vi har en ny generalsekretær i Unite: Sharon Graham. Hun publiserte en artikkel i Tribune 30. desember, der hun sa: «vi må bygge folkemakt fra arbeiderklassen». Hvor ofte hører du en fagforeningsleder snakke om «populær arbeiderklassemakt?» I hvilket annet land finner du en fagforeningsleder som har sagt dette den siste tiden? Dette er et uttrykk for sinnet nedenfra, i arbeiderklassen. Denne fagforeningen er nå involvert i flere arbeidskonflikter enn noen gang i sin historie. Og hun sa: «det er ingen Westminster-helt som kommer til å redde oss» – jeg antar at det betyr at Corbyn ikke lenger er der – og legger så til, «vi må gjøre det selv.»

Arbeidere i bevegelse

Her ser vi arbeiderklassen gå fra den politiske fronten til fagforeningsfronten. I den siste perioden prøvde arbeiderklassen i Storbritannia å uttrykke seg gjennom Arbeiderpartiet og gjennom Corbyn. En halv million mennesker ble med, mange av dem har nå sluttet. Men de har ikke forsvunnet! Sinnet og radikaliseringen som ble uttrykt gjennom Corbyn kommer nå til uttrykk på industrifronten.

I MoneyWeek, et finansmagasin, ble det publisert en humoristisk artikkel i januar. Den hadde tittelen: «Be om lønnsøkning: Alle andre gjør det!» Det var et fotografi av en demonstrasjon, av arbeidere som holdt et banner med ordene «Vi har ikke råd til å streike», så under «Vi har ikke råd til IKKE å streike». Hele artikkelen handlet om å melde seg inn i fagforeninger, og den økende militansen som dukker opp. Dette kommer nå til uttrykk i streikeavstemninger i mange sektorer i Storbritannia som vil føre til en bølge av streiker på et visst tidspunkt.

Det som ville vært meningsløst i et øyeblikk som dette ville være en diskusjon om hvor venstresiden skal dukke opp i massepartiene. Vi så Podemos, vi så Syriza, vi så Melenchon i fortiden gi et delvis uttrykk for radikaliseringen til venstre som påvirket millioner av arbeidere og ungdom. Men fordi de alle hadde et perspektiv om å forsøke å reformere systemet, å anvende en politikk som er forenlig med det kapitalistiske systemet, ble alle tvunget til å skifte tilbake og forlate sin tidligere militante retorikk. Dette betyr at vi i den kommende perioden vil se arbeidernes og ungdommens sinne uttrykt i streiker, demonstrasjoner, gateprotester og så videre.

Sinnet og radikaliseringen som ble uttrykt gjennom Corbyn kommer nå til uttrykk på industrifronten.

De borgerlige vil imidlertid tilbake til normaliteten. Men hva slags normalitet venter dem? Det kommer til å være: inflasjon, en gradvis renteøkning overalt, noe som igjen vil ha en effekt av å bremse veksten. Det er andre faktorer på global skala som kan sette en ytterligere brems på den økonomiske veksten, fra en nedgang i Kina til virkningen av mulige sanksjoner mot Russland, og så videre.

Den stadig dypere krisen i økonomien produserer også en krise for regimene. Slik er det i praktisk talt alle land. I Italia var dette veldig tydelig under krisen parlamentet sto overfor ved valg av president. De klarte bare ikke å komme til enighet, og dette har avslørt de statlige institusjonene i massenes øyne. I Storbritannia har vi krisen i monarkiet med prins Andrew som står overfor rettssak, ikke lenge etter at prins Harry tidligere hadde reist til Amerika, og anklaget resten av kongefamilien for rasisme. Politiet i Storbritannia har vært involvert i den ene skandalen etter den andre. I USA så vi de nylige provoserende talene til Trump, der han sa at han ville benåde menneskene som angrep Capitol-bygningen i Washington, DC i fjor, noe som ytterligere understreker krisen som pågår der.

Opphevelsen av Covid-restriksjonene kommer til å være som å ta lokket av en trykkoker. Arbeiderklassen kommer til å sette sitt preg på scenen, og ungdommen vil være i front. I Italia har vi skoleelevbevegelsen på gang, som har blitt brutalt anklaget av politiet i Roma og i Torino, og dette kommer til å ha en radikaliserende effekt på massene. Denne ungdomsbevegelsen er ganske enkelt en forventning om en større bevegelse av arbeiderklassen.

Våre perspektiver er fulle av optimisme, kamerater, fordi vi kan se hva som forberedes i dypet av samfunnet. Hvis man ser på resten av venstresiden, reformistene og så videre, ser man hvordan de er så pessimistiske. Det ser ut til å ikke være noen vei utenom for dem, og det er fordi de er fullstendig ute av kontakt med de virkelige prosessene som finner sted. Vi er ikke pessimistiske fordi vi kan se hva som forberedes og vi forstår hvor alt dette fører, til en bevegelse av arbeiderklassen og ungdom globalt som vi ikke har sett på flere tiår.

Vi har klare perspektiver. Men klare og korrekte perspektiver i seg selv løser ikke spørsmålet om å bygge den marxistiske tendensen. Perspektiver er en guide til handling, et kompass, som kan hjelpe oss å forstå hvor prosessen er på vei. Men vi må også synliggjøre hva som er våre oppgaver i disse tider. Overalt kan du ta på det med hendene, ekstrem radikalisering. I Italia akkurat nå, for eksempel, er det et lag med unge mennesker som har bestemt seg for revolusjon og de leter etter en revolusjonær organisasjon. Med vår teori kan vi vinne det beste fra disse ungdommene, organisere dem og vende dem mot arbeiderklassen som helhet. Hvis vi gjør arbeidet vårt ordentlig og bygger opp styrkene våre tilstrekkelig, vil tiden vi lever i bli virkelig interessant. Vi må fylle hver kamerat med en følelse av at det haster, og en forståelse av rollen marxistene kan spille i historien hvis vi bygger våre styrker, hvis vi forbereder oss før de store begivenhetene utspiller seg.