Ukraina, flyktningkrise og imperialistisk hykleri

Mens den russiske krigen i Ukraina fortsetter, lider den ukrainske arbeiderklassen. Så langt har over 3 millioner ukrainere blitt fordrevet, tvunget på flukt. Ukraina er det siste landet som rammes av imperialismens flyktningkrise. Mange europeiske og nordamerikanske land har åpnet dørene for de ukrainske flyktningene, gitt dem boliger, støtteprogrammer og til og med jobber, samt gått vekk fra visumplikten.

Norge har sluttet seg til – UDI har uttalt at 35.000 flyktninger trolig vil komme til Norge i 2022, og at 30.000 av kommer til å være fra Ukraina. Ettersom individuelle kommuner og fylker, samt institusjoner og enkeltpersoner selv tar imot ukrainske flyktninger, vil tallet sannsynligvis være mye høyere. Regjeringen gikk raskt i gang med å subsidiere kommuner med ressurser til å ta imot ukrainske flyktninger, som for eksempel å dekke skole-, velferd-, bolig- og andre kostnader. Som Mjøs Persen sa: “Vi planlegger å ta imot flere flyktninger enn vi har gjort”.

Dette er gode nyheter – vi ønsker de ukrainske flyktningene velkomne til Norge, og står i solidaritet med disse uskyldige ofrene for imperialismen. Imidlertid er dobbeltmoralen og hykleriet avskyelig. Hvorfor er det først når en annen europeisk nasjon står overfor krig at vi bestemmer oss for å ta imot flere flyktninger enn noen gang? Hvorfor fortjener ukrainere denne behandlingen, men ikke syrere eller afghanere? Rasisme, hykleri og sjåvinisme er bygget inn i kjernen av dette systemet – for å ta imot ALLE flyktninger, ukrainske og andre, må vi rive ned dette råtne systemet.

En ekstrem dobbelstandard

Mens nordmenn uten tvil er glade og takknemlige for mottakelsen av ukrainske flyktninger, kan mange ikke unngå å legge merke til dobbeltmoralen for hvordan ikke-europeiske flyktninger blir behandlet. Grenser ble åpnet og millioner av flyktninger fikk husly. Ukrainske studenter i Norge har fått umiddelbar studietillatelse med rett til å studere selv etter at søknadsfristen er ute. Staten, NHO og lokale myndigheter jobber sammen for å skaffe arbeidsplasser til de nye flyktningene. Bygninger omdisponeres for boliger til flyktningene.

Samtidig har grensene aldri vært strammere i Norge. Under den blåblå regjeringen var det massive kutt i innvandrings- og flyktningressursene, og det ble iverksatt strenge kvoter på deportasjoner. Sylvi Listhaug krevde at politiet deporterte 9000 personer i året, og i 2017 satte de rekord med over 8000. Da flyktninger flyktet fra Afghanistan da Taliban kom tilbake til makten, nektet både Solberg og Støre å utvide FNs kvoteflyktninger på 3000, og tok kun inn 1000 flyktninger til tross for Norges deltakelse i ødeleggelsen av regionen. Ikke-europeiske flyktninger har 2,5-3 ganger større sannsynlighet for å være arbeidsledig enn resten av befolkningen, og tjener i gjennomsnitt 6000 kroner mindre i måneden enn resten av befolkningen. Denne trenden gjelder hele Europa, der flyktningene har en arbeidsledighetsrate 22 % høyere enn resten av befolkningen.

Den europeiske unionen har fått kallenavnet «Fortress Europe» for sin ufølsomme, rasistiske og voldelige tilnærming til flyktninger som flykter fra humanitære kriser og kriger. Mens de gir ukrainere rett til å studere, arbeid og opphold, er behandlingen svært forskjellig for de fleste andre flyktninger. På noen måter er «Fortress Europe» mer enn bare et kallenavn: Europa har brukt millioner av dollar på militærteknologi og militarisering av grensene. Flyktninger blir møtt av grensevakter utstyrt som et moderne militær, oftest for å brutalisere, arrestere og deportere flyktningene. Avtalen mellom EU og Tyrkia i 2015 forsikret at det store flertallet av migranter på vei inn i Europa stenges inne i Tyrkia og til slutt deporteres hjem. Dette har ført til en drastisk nedgang i mengden flyktninger som tas imot, men ingen avtale kan eliminere antall flyktninger på flukt. Resultatet har vært at tusenvis dør hvert år når de prøver å komme seg inn i Europa og utsettes for all slags fare, som menneskesmuglere og andre opportunister, og møter en kald skulder fra Europa. 

Samtidig som ukrainere var i stand til å flykte inn i Europa, ble afrikanere, indere og arabere som bodde i Ukraina eller hadde ukrainsk statsborgerskap forhindret fra å flykte. Disse menneskene, enten det er borgere, studenter eller flyktninger selv, ble fysisk nektet adgang til tog ut av landet og stoppet ved grensene mens hvite ukrainere fikk flykte. Denne dobbeltmoralen dreper – dusinvis av flyktninger ved den polske grensen har frosset ihjel som resultat. Videoer på twitter viser at afrikanere ble forhindret fra å gå inn i tog og fikk fortalt at de bare er for ukrainere. En ukrainsk ambassadør uttalte til og med at det er et «problem» når «utlendinger blir prioritert foran ukrainske statsborgere», og antydet: «Kanskje vi vil sette alle utlendinger på et annet sted slik at de ikke vil være synlige og det ikke vil være konflikt med Ukrainere som prøver å flykte i samme retning». Slik er det «demokratiske» Zelensky-regimets virkelige ansikt.

Fremmedfiendtlige politikere gråter krokodilletårer

Et av de tydeligste eksemplene på hykleriet er fra den norske høyresiden, som etter å ha brukt over et tiår på å skape et av de mest restriktive og ekskluderende innvandringssystemene i Europa, var i forkant med å kjempe for åpne grensene for ukrainske flyktninger. Bård Hoksrud har for eksempel invitert flyktninger inn i eget hus og oppfordret regjeringen til å gjøre det enklere for private å hjelpe flyktninger slik at de slipper å vente på asyl!

Sylvi Listhaug, en av de mest rabiate innvandringsfiendtlige politikerne i Europa, kritiserer nå regjeringen for ikke å gjøre nok for å ta imot flyktninger! Etter å ha kuttet milliarder i bistand, lagt ned flyktningsentre og utvist flest flyktninger i Norges historie, foreslår hun nå å gi nye flyktninger umiddelbar oppholds- og arbeidstillatelse, og å sette av 5 milliarder kroner fra budsjettet til å hjelpe ukrainere i Norge og utlandet. 

Hvorfor den plutselige endringen i hjertevarmen? På spørsmål om hvorfor vi må prioritere Ukraina selv om det er langt unna Norge, svarte Listhaug: «Jeg vil jo si det at Ukraina er i vårt nærområde. Det er i Europa”.

Med andre ord: Fordi de er europeiske.

FrP bruker flyktningkrisen til å splitte arbeiderklassen. Vi har allerede sitert for mye av deres rasistiske galle, men deres retorikk er klar – vi hjelper disse flyktningene fordi de er europeiske, og vi må ofre andre flyktninger for å hjelpe dem. I tillegg til deres krav om å hjelpe ukrainere, inkluderte FrP kravet «Stans hentingen av kvoteflyktninger fra andre deler av verden, og bruk resten av kvoten på ukrainere».

Det motbydelige hykleriet til FrP må selvsagt belyses. Men vi må også forstå at håndteringen av flyktningkrisen ikke bare er et produkt av politikernes individuelle rasisme og ondskap. Disse politikerne er faktisk entusiastiske tjenere for et rasistisk system. Likevel den segregerte behandlingen av europeiske flyktninger mot ikke-europeiske flyktninger er ikke forårsaket av onde individer, men av interessene til vestlig imperialisme. Å håndtere jemenittiske, syriske, somaliske og andre flyktninger vil avsløre den vestlige imperialismens forbrytelser i disse regionene, forbrytelser som Norge deltar i og profitterer på. Det vil avsløre at vestlige regjeringer gir støtte til ekstremister, styrter regjeringer, finansierer folkemord og mer.

Politikerne gråter krokodilletårer – flyktninger betyr ikke noe for dem. De bombet, drepte og arresterte og deporterte mer enn gjerne folk fra «vårt nærområde» i Jugoslavia på 90-tallet når det passet deres interesser. Når NATO og vesten skaper flyktninger, spiller disse flyktningene ingen rolle. Når russisk imperialisme begår den samme forbrytelsen og skaper flyktninger, blir de samme imperialistene plutselig internasjonalister og ønsker «flyktningene velkommen! Åpner grensene» og fordømmer Russland for de samme forbrytelsene – den eneste forskjellen er at de russiske imperialistene faktisk blir straffet!

Ukrainske flyktninger blir brukt som en brikke av imperialistene i en kampanje mot Russland. Til tross for den «varme velkomsten» fra politikere, befinner ukrainere seg fast i kalde leire eller raskt opprettede sentre i dårlig tilstand, med mangel på mat og medisiner, ingen oversettere, lange køer og ventetider og et overbelastet nettverk av støtte, som består av frivillige.

Nytt ansikt – samme system

«Tynne madrasser i kalde telt, dårlig kommunikasjon, mangel på helsehjelp og lange køer» – slik beskrev en ukrainsk flyktning situasjonen ved det nasjonale ankomstsenteret i Råde, senteret som alle ukrainere må inn i og passere. Systemene er fullstendig overbelastet – UP rapporterer 2-3 ganger det normale daglige inntaket hver dag. Tusenvis av ukrainere kommer inn i landet uregistrerte, noe som medfører at de ikke får tilgang til en del goder, på grunn av lang ventetid og mangel på oversettere. «Det er bare et visst tidspunkt på dagen der en kan få varmt vann, og en må lete etter det. Om kvelden og natta er det verken varmt vann i dusjen eller på kjøkkenet”, som en flyktning skrev til Vårt Land: «Norge virker ikke forberedt på flyktninger».

Det er mangel på mat og medisinsk utstyr. Flyktninger blir tvunget inn i små rom med utilstrekkelig oppvarming, og leger kan ikke besøke dem alle. En flyktning beskriver en influensa som går, og hvordan de ble «isolert» i et lite rom med 8 andre syke mennesker. Noen av de syke har COVID, influensa og andre sykdommer. Etter oppholdet her vil de helt sikkert ha gått gjennom alle sammen. Så godt som alle på stedet som hjelper flyktningene er frivillige, inkludert de som kjører for å hente dem! Og disse forholdene ble av Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) beskrevet som «akseptable»! Selv om reglene nå er endret slik at ikke alle flyktninger må gjennom Råde, vil forholdene trolig være like i hele landet. Regjeringen har varslet 5 milliarder i midler til flere mottaksplasser, men det er lite trolig at det vil gjøre noe for å redusere ventetiden for registrering, gi tilstrekkelig tilgang til helsetjenester og husly og andre grunnleggende nødvendigheter.

Tetyana Bodarenko leder i Ukrainsk forening Øst-Norge, skrev til Klassekampen: Hvorfor tar det så lang tid å registrere folk når identiteten er kjent? Hvorfor må frivillige kjøre mat og medisiner til flyktningene? Hvorfor klarer Polen, Island og Tyskland å ta imot store mengder flyktninger, mens i Norge må frivillige kjøre i busser og hente dem?

Årsaken er at et fundamentalt ødelagt og voldelig system bare har fått et nytt menneskelig ansikt. Før den konservative regjeringen kom til makten var det 297 asylmottak i Norge. Etter 6 år var det bare 20 igjen. I tidligere år har frivillige organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Refugees Welcome vært på plass og fått statlige midler til å huse flyktninger og drive asylsentre. Alle disse pengene ble tatt av FrPs forslag til statsbudsjett i 2017, med resultat at de ble stengt.

Nå skal det med penger fra staten opprettes 50 nye asylmottak – og 41 av dem skal drives privat. Private sentre innebærer dårligere kvalitet – de forbindes med psykiske og fysiske helseproblemer, isolasjon, mangel på ressurser, begrenset tilgang, og så videre. Men som Norsk Folkehjelp sa, «penger betyr mer enn kvalitet for UDI» – kapitalistene vil også ofre de ukrainske flyktningene for profitt.

Åpne grensene – ønsk flyktninger fra alle nasjoner velkomne!

Systemet er ikke i stand til å behandle flyktninger som mennesker. Mens de ønsker de ukrainske flyktningene velkommen inn i underfinansierte og overbelastede asylsentre, øker regjeringen sine militære utgifter og sender penger for å fortsette denne proxy-krigen, og destabiliserer regionen ytterligere. Det er klart at mottakelse og integrering av flyktninger ikke kan overlates i hendene på disse ubarmhjertige politikerne, som ikke har flyktningenes beste på hjertet, men vil kaste dem under bussen dersom det passer dem. Hvis vi virkelig ønsker å vise solidaritet med flyktningene, må vi rive ned systemet som stenger grensene, som gir næring til proxy-kriger, og som har skapt de katastrofale forholdene alle flyktninger møter når de kommer inn i landet: det kapitalistiske systemet. 

Alle ofre for imperialisme fortjener lik behandling. Ressursene til å ta imot alle flyktninger – enten de er ukrainske, afghanske, syriske, libyske, irakiske – finnes, men er hamstret av de som profiterer på krig. Til tross for fremmedfiendtlige angrep i årevis om at flyktninger er ansvarlige for lave lønninger, arbeidsledighet, mangel på boliger og dårlige velferdstjenester, er det kapitalistene som har beriket seg selv med milliarder gjennom å kutte i velferden til hele arbeiderklassen. Kapitalistene økte sin formue med 21 milliarder dollar i det første året av pandemien – Alle de 400 rikeste menneskene i Norge har blitt milliardærer takket være år med innstramminger. Bare en slutt på kapitalismen og dannelsen av et sosialistisk samfunn, der verdiene er demokratisk kontrollert av flertallet, kan gi flyktninger adekvate hjem og jobber, og viktigst av alt, en verden der ingen vil bli tvunget på flukt.