Enda en gang har den borgerlige regjeringskonstellasjonen gått til angrep på abortloven og kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, noe som potensielt kan tvinge kvinner til å fullføre en uønsket graviditet. Dette ble gjort som en desperat manøver for å lokke til seg KrF inn i den borgerlige alliansen.

Med en lovendring vil perioden der abort er tillatt kunne begrenses og paragraf 2C oppheves, som nå tillater senabort dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelig påvirkninger under svangerskapet. For øyeblikket vet vi ikke når samtalene vil finne sted.

Disse ekstremt reaksjonære angrepene på kvinners rettigheter kommer i en tid da høyresiden og borgerskapet de representerer opplever et økt press på profitten og har et desperat behov for kutt og nedskjæringer for resten av befolkningen. Dette forklarer den desperate handlingen til Erna Solberg og at hun med et skuldertrekk ofrer rettigheter kvinner har oppnådd gjennom en lang kamp. Det ikke stoles på at den rødgrønne regjeringen vil gjennomføre alle kuttene som kreves. ​​

Politikk er en utvidelse av økonomien. Derfor innebærer økonomiske kriser også politiske kriser. Høyre har det siste tiåret vært populære og vært ansett som en trygg og stabil havn, ikke uten hjelp av at den rødgrønne regjeringen stort sett fulgte høyresidens politikk og at oljeindustrien i flere tiår har smurt den norske kapitalismens tannhjul. Men når krisen rammer Norge, vil sinnet mot høyresiden begynne å vokse, og ettersom den økonomiske situasjonen blir strammere, vil vi oppleve et stort skifte til venstre her også. Allerede nå kan man skimte denne prosessens embryonale fase, med den økte oppslutningen Rødt og SV fikk ved siste valg og i flere meningsmålinger. Høyresiden har nådd sine yttergrenser, og de kjenner det og vil ofre vår velvære for å bevare de rikes herredømme så godt de kan.

For kapitalismen er det bare profitten som er hellig. Alle tidligere tiders tilkjempede økonomiske og sosiale goder vil være under angrep og fjernes i higen etter høyere og høyere profitt. Borgerskapets kvinner har ingen problemer med håndhevelsen av patriarkalske angrep på arbeiderkvinnene, siden de vet at dette ikke vil påvirke dem.

Denne reformen (eller mer korrekt motreformen) vil ha ødeleggende virkninger på arbeidende kvinner. Den allerede eksisterende skammen, skyldfølelsen sammen med fordommene mot kvinner som ønsker abort vil nå bli forsterket av tidspress og vilkårlige lover. Å være tvunget til å gå gjennom en graviditet er ikke bare ekstremt traumatiserende og forferdelig, det er også en stor økonomisk byrde som vil påvirke arbeidende kvinner svært negativt og tvinge de som trenger abort til å unngå loven og å gjøre som i gamle dager.

Demonstrasjonene på lørdag viste hvor folket står, men akkurat nå er det mye som står på spill for høyresiden og dette vil nok i seg selv ikke stanse dem. Vi må organisere mot dette reaksjonære angrepet på kvinners rettigheter også i arbeidslivet og på universiteter og høyskoler. Det er ikke bare i Norge at borgerskapets partier, kirke og stat i et forsøk på å opprettholde status quo har gått til angrep på kvinner. Vi har sett det i Polen, Spania og Irland. I hvert av disse landene strømmet store massebevegelser spontant ut i gatene og nådde nesten revolusjonære proporsjoner. l Irland vant massebevegelsen fram. Det er bare på grunnlag av en massebevegelse av arbeidere, menn og kvinner og ungdom vi kan kjempe mot denne undertrykkende status quo.

Saken må tas opp i arbeiderbevegelsen, i fagforeningene og partiene. Kvinner utgjør halvparten av arbeiderklassen, og undertrykkes dobbelt, som arbeidere og som kvinner under kapitalismen. Videre, uavhengig av loven, blir kvinnene dobbelt påvirket av innstrammingene, da de ofte er tvunget til å jobbe deltid for å kunne bekle rollen som husmødre, samt at en stor andel kvinner arbeider i sosial- og tjenestebransjen som står overfor store kutt. Utover dette vil kutt i sosiale utgifter også påvirke kvinner negativt, ettersom pengene til velferden tørker ut. En støtte kvinner ofte har nytte av til å ta seg av familie, barn og for andre helsetjenester knyttet til kvinners problemer, som abort. Nå er det bare én vei for likestillingen under kapitalismen, nedover.

Kampen for kvinnerettighetene og for å få bestemme over egen kropp må knyttes sammen med arbeiderbevegelsens krav om et samfunn der kvinner og menn kan styre sine egne skjebner. Ikke et samfunn der beslutninger om liv og helse gjøres i hemmelige forhandlinger om regjeringsmakt, men et samfunn med en reell likestilling der viktige beslutninger diskuteres og tas i fellesskap. Men dette er ikke mulig så lenge det er profitten til den ene prosenten det produseres for. Derfor sier vi at kvinnefrigjøringen ikke er mulig uten sosialisme og at sosialismen ikke kan eksistere uten en reell kvinnefrigjøring