Denne artikkelen, først publisert i Sosialistisk Revolusjon (IMT sitt magasin i USA), hevder at den historiske pendelen svinger mot en oppvåkning for arbeiderbevegelsen. Hva må være til stede for at en fremtidig revolusjon skal lykkes? Hva slags organisasjon og program kan lede arbeiderklassen til seier?

Når et seismisk skifte oppstår i naturen, skjer det fordi det akkumulerte trykket som har bygget seg stille opp over en lang periode med tilsynelatende ro, plutselig frigjøres, og umiddelbart forvandler landskapet. Rekonfigurasjonen av den offentlige meningen om sosialisme i USA har hatt en lignende effekt for venstresiden. Den har frigjort en debatt som har fått sosialister til å stille mer interessante spørsmål over hva som må til for å forandre dette samfunnet i løpet av vår levetid.

I kjernen av disse ideene, perspektivene og holdningene, prøver man å skape en mening ut av den nåværende epoken, å skille det som er mulig fra det som er urealistisk, å ta i bruk det nye og det fundamentalt uendrede i oppgavene som konfronterer oss.

Den endrede situasjonen bidrar til en polemikk mellom en revolusjonær optimisme og en fortvilet pessimisme. Disse motstridende holdningene gjenspeiler dissonant sammenstøtet mellom vigøren til den nylig radikaliserte generasjonen og de gamle aktivistenes utbrenthet, som har blitt dratt opp med roten fra den relative roen i det «pre-seismiske» politiske miljøet.

På den ene siden eksisterer det en følelse av at det historiske tidevannet vender seg imot kapitalismen, og at sosialister er i ferd med å svømme med strømretningen. Den herskende klassens voksende frykt for sosialismens popularitet – og til og med for om det kapitalistiske systemet overlever – har blitt et hyppig tema i media. Det er lenge siden vi har «latt de herskende klassene skjelve» slik, og likevel, i stedet for en modig optimisme en ville forvente fra et voksende sosialistisk venstre, er rekken av kyniske og defaistiske stemmer overraskende.

«Blekt er det nye rødt» kunngjør Salvage , en kvartalsvis «skrevet av og for det røde venstre», laget av veteraner fra aktivistscenen som har «ervervet seg pessimisme» og forlatt sine tidligere organisasjoner, og lei av å ha blitt fortalt om at revolusjonen er på vei, bare for å bli skuffet gang på gang. Da de manglet et balansert perspektiv på hvordan klassekampen utvikler seg, oppdaget noen sosialister at deres forventninger ikke var synkront med virkeligheten. I stedet for å bytte ut skjemaene sine og å justere perspektivene, mistet de alt håp. Grupperinger som Salvage trøster seg selv med at de er «revolusjonære pessimister» – som om det var noe romantisk eller revolusjonært å ha et dystert syn på historien. Langt fra å være et seriøst bidrag til den strategiske debatten, er dette bare en dårlig variant av et gammelt tema.

Heldigvis reflekterer ikke det dystre synet til den foregående fasens vrakgods stemningen til de millionene som flokker seg til sosialistiske ideer i dag. Men den såkalte «revolusjonære pessimismen» finner andre, mer subtile eksponenter, som har klart å finne en grunn i dagens debatt om sosialistisk strategi. En av disse er Jacobin ‘s Vivek Chibber, hvis artikkel «Vår vei til makt» hyller den leninistiske partiorganisasjonen som den eneste modellen som viste seg å være politisk effektiv, og som til og med innrømmer at «gitt historien er det vanskelig å forestille seg venstre som en organisert kraft uten en variant av strukturen til de tidligere sosialistene – et kader basert parti med sentralisert ledelse og intern sammenheng. »

Men etter å ha applaudert bolsjevikene for deres taktiske suksess i å danne røtter blant arbeiderklassen, går han fra organisasjonstemaet til strategienes rike, og den anmonende tonen NYU-professoren kommer med, forsikrer leseren om at oktoberrevolusjonen har mindre å tilby oss i dag på spørsmålet om strategi:

«Man kan beskrive dette som en strategi for et brudd med kapitalismen. Nå hersker det ingen tvil om at årtiene fra det tidlige tjuende århundre helt til den spanske borgerkrigen kan beskrives som en revolusjonær periode. Det var en epoke der muligheten for brudd på alvor kunne vurderes og en strategi bygges rundt. Det var mange sosialister som foreslo en mer gradvis tilnærming, men de revolusjonære som kritiserte dem, levde ikke i en drømmeverden. Den russiske veien, som den var, var for mange partier levedyktig. Men på begynnelsen av 1950-tallet ble åpningene for denne typen strategi redusert. Og i dag virker det helt hallusinatorisk å tenke på sosialisme gjennom denne linsen.»

Den grunnleggende ideen er at vi lever i en postrevolusjonær epoke, der tradisjonell klassekamp og opprør tilhører en fjern fortid. Å være «realist» er å senke hodet i fortvilelse og å akseptere behovet for en «gradvis» – dvs. en reformistisk strategi. Men hva er det med vår nåværende epoke som tvinger oss til å utelukke den type revolusjon som bolsjevikene oppnådde? Professoren informerer oss:

«I dag har staten uendelig større legitimitet hos befolkningen enn det de europeiske statene hadde for ett århundre siden. Videre gir dens tvangskraft, overvåkingsevne og herskerklassens interne samhold den sosiale orden en større stabilitet enn den hadde i 1917… I dag er statens politiske stabilitet en realitet som venstresiden må erkjenne.»

Denne vurderingen av epoken vår er forbløffende, i en tid der verdens regjeringer er mer diskrediterte enn noensinne, og anti-etablissement følelser er nærmest universelle. En EU-sponset undersøkelse spurte nylig over en halv million mennesker i alderen 18 til 34 «Vil du aktivt delta i et storstilt opprør mot regjeringen dersom noe slikt oppstår i de kommende dagene eller månedene?» Blant gresk ungdom svarte 67 prosent bekreftende, det samme gjorde 65 prosent i Italia, 63 prosent i Spania, 61 prosent i Frankrike – neppe et testament til statens legitimitet blant de unge, som representerer klassekampens fremtidige bataljoner.

Like forvirrende er påstanden om at det nå er et sterkere «internt samhold» blant den herskende klassen – på et tidspunkt da det tradisjonelle liberale «sentrum» har kollapset, og at en ekstrem polarisasjon er den politiske definisjonen av dagens globale situasjon. I USA er presidenten selv en av de primære destabiliserende faktorene. Det går omtrent ikke én uke uten at en ny konstitusjonell krise eller at en skandale undergraver de statlige institusjonenes fasade. Regimet til det mektigste kapitalistiske landet på jorden kan karakteriseres på mange måter, men det er alt annet enn «samholdendt» eller «stabilt»!

For millioner av amerikanske arbeidere og unge er den groteske absurditeten av å ha en rasistisk milliardær i Det hvite hus et moderne bilde av en prerevolusjonær dekadens, på en tid da ulikheten har nådd nesten ufattelige nivåer. Ettersom sinnet og polarisasjonen i samfunnet intensiveres, er det ikke talspersonene for en revolusjonær strategi som lever i en drømmeverden. Det å tro at vi er på vei mot en langvarig periode med kapitalistisk vekst og politisk stabilitet, som under etterkrigsboomen, og å oppfordre venstre til å justere ambisjonene tilsvarende – er hallusinatorisk.

Revolusjonær optimisme har ingenting å gjøre med å håpe mot håpet på at revolusjonen er rundt hvert hjørne. Det er et bredere historisk utsiktspunkt, som ser utover det nåværende øyeblikk og ser faktorene som indikerer en intensivering av klassekampen på grunnlag av motsetningene som er inneboende i kapitalismen. Borgerskapets selvsikre optimisme er en fortid. Den hadde et materielt grunnlag. Utviklingen av produktivkreftene løftet menneskeheten og økte dens mestring over naturen. I dag står den samme klassen, som sto for fremgangen, i veien, og dette sosiale dødpunktet kan bare brytes av vår klasses revolusjonære handling.

Kapitalistene står maktesløse i å forhindre ytterligere angrep på levestandard og miljø. De revolusjonære optimistene er rett og slett de som ser opphopningen av spenning langs en forkastning, som lenge har sett ut til å være sovende på overflaten. Akkurat som for jordskjelv, kan ikke det nøyaktige tidspunktet for når det akkumulerte sinnet overføres til en revolusjonær eksplosjon forutbestemmes. Men å utelukke det, er som å konkludere med at seismisk aktivitet langs en bestemt forkastning tilhører fortiden – når det er et livets faktum at ingen forkastning forblir sovende for alltid.

For de som kan se at den historiske pendelen indikerer en eventuell gjenoppblomstring av arbeiderbevegelsen, er det strategiske spørsmålet: Hva må eksistere for at en fremtidig revolusjon kan lykkes ?

For dette er det uunnværlig å gå tilbake til bolsjevismens lærdommer, som så mange sosialister gjør i dag. Den økende interessen for Lenins organisatoriske konsept er en lovende indikator på venstresidens fremtidige vei.

Så hva er en kadreorganisasjon? I sin mest generelle forstand er en kadre et organisatorisk rammeverk – ordet betyr «ramme» på fransk – bestående av et erfarent personell, i stand til å raskt danne og trene en utvidet organisasjon når forholdene gjør dette nødvendig eller mulig. Begrepet er mest brukt i en militær kontekst for å betegne «en nøkkelgruppe av offiserer og personell nødvendig til å etablere og trene en ny militær enhet.» Parallellene mellom krig og revolusjon gir en nyttig illustrasjon av den dynamiske funksjonen til en kadreorganisasjon.

En krigsmobilisering avhenger av evnen den styrende klassen har til å skape en hær med maksimal effektivitet, og det er militærkadrenes ansvar å ta hånd om tilstrømningen av nye rekrutter eller medarbeidere og å organisere dem til kampklare avdelinger på kortest mulig tidsrom. Kadreorganisasjonens essensielle dynamikk er dens evne til å systematisk overføre en metode eller en ekspertise fra et initialt lite rammeverk av personell til en eksponentielt større numerisk kraft.

Dette overføringsbeltet er den viktigste operasjonen, og for at det generelle personalet skal være kvalifisert for denne oppgaven, må offiserene selv gjennomgå en omfattende forberedelse i et militærakademi. I tillegg til en grundig opplæring i militærvitenskap, struktur og protokoll, er læreplanen på West Point designet til å gi militære ledere en teoretisk utdanning som inkluderer historie, filosofi, økonomi, internasjonale relasjoner, fremmedspråk og til og med psykologi og litteratur.

Analogien fremhever et sentralt aspekt av Lenins kadreorganisasjon som for ofte overses i moderne utgaver av bolsjevismens arv. Oktoberrevolusjonen ble gjort mulig fordi tusenvis av kadrer i partiets rekker hadde gått gjennom to tiår med trening i bolsjevismen revolusjonære akademi – hundrevis av hemmelige studiesirkler og diskusjonsgrupper som samlet ga disse individene det dynamiske revolusjonære verdenssynet i marxistisk teori. På begynnelsen av 1917 besto bolsjevikene av 8000 – en dråpe i havet for et land på 185 millioner, men i løpet av de neste åtte månedene vokste rammen av profesjonelle revolusjonære mer enn tretti ganger og vant til seg virtuelt sett hele arbeiderklasse til sitt program.

De lyktes i å plante røtter i klassen, og dette utgjorde en viktig del av kadrenes politiske utdanning. På dette punktet kan vi være helt enige med basebyggerne. Hvis sosialister ikke støpes inn i arbeiderklassen, kan det ikke være snakk om å vinne klassen til et sosialistisk program. Der bolsjevismen avviker fra dagens basebyggingsprosjekter, er i innholdet av det som støpes, samt hvordan dette utføres. Marxismens vitenskapelige metoder, ideer, perspektiver og program er den genetiske informasjonen som gjør revolusjonen mulig – om og når de overføres som en masse inn i klassekampen. Den politiske skoleringen til de marxistiske sirklene var aldri et kirsebær på toppen – det var nøkkelfaktoren som gjorde oktober 1917 mulig. At den amerikanske arbeiderklassen vinner politisk og økonomisk makt er mulig i vår epoke. Det som trengs er å trene kadre til å gripe inn i den intensiverte klassekampen og transmittere et program som en gang for alle overskrider kapitalismens grenser.