I juni offentliggjorde et uavhengig panel nedsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) en rapport om den internasjonale håndteringen av COVID-19-pandemien. Overraskende nok plaserer rapporten skylden for krisen akkurat der den hører hjemme: hos det borgerlige samfunnets politikere og kapitalistiske ledere. I denne perioden med utbredt barbari og enorme lidelser påviser WHO-rapporten den herskende klassens brutale reaksjon på pandemien, og hvordan den kunne ha blitt unngått.

Den mest slående delen av WHO-rapporten er statistikken. Opp imot 125 millioner mennesker har blitt sendt inn i ekstrem fattigdom det siste året; minst 17.000 helsearbeidere har dødd av COVID-19; etterspørselen etter hjelp til voldsrammede er femdoblet, og opp mot 90% av alle barn har ikke kunnet gå på skole under nedstengingene.

I tillegg viste rapporten, at ikke alle befinner seg “i samme båt”:

“Viruset har snudd samfunnet oppned, det har ført verdens befolkning inn i en alvorlig fare og fremvist store ulikheter. Splittelser og ulikheter mellom og innenfor landene har blitt skjerpet, og påvirkningen har vært sterkt hos mennesker, som allerede er marginaliserte og underpriviligerte… Det mest nedslående er, at de, som hadde minst før pandemien, har enda mindre nå.”

Ulikhet er en integrert del av kapitalismens fundament, og pandemien har gjort livet uendelig mye værre for dem, som systemet allerede hadde latt i stikken.

En nylig undersøkelse utgitt av The Economist overskygger disse allerede forferdelige avsløringene. Undersøkelsen viser, at det under pandemien har vært mellom 7 og 13 millioner flere dødsfall enn normalt. Som om det ikke var ille nok, har forskere estimert, at det stadig dør omtrent 33.000 mennesker av COVID-19 hver dag (mer enn det tredobbelte av det antall som rapporteres av nasjonale regjeringer), hvilket betyr at det totale antallet dødsofre kan overstige 20 millioner innen ett år.

Selv de mest konservative estimatene på antall døde av covid-19 er av en størrelsesorden, som minner om første og andre verdenskrig. Mens kapitalistene og det borgerlige samfunns politikere klapper hverandre på skuldrene og avventer et lovet økonomisk oppsving, betaler arbeiderklassen med ufattelige mengder av elendighet og sorg.

Men sykdommen var da uunngåelig? Det er vel ikke noe vi kunne ha gjort for å unngå de verste konsekvensene av pandemien og reddet millioner av liv? Rapportens svar legger ingen fingre mellom:

“Det står klart… at verden ikke var klar for og ignorerte advarslene, som resulterte i omfattende nederlag: Et utbrudd av SARS-COV-2 ble en altødeleggende pandemi… Siden H1N1-influensa-pandemien i 2009 har minst 11 høytstående paneler og kommisjoner laget spesifikke anbefalinger i 16 rapporter om å forbedre den globale pandemiberedskapen… på tross av de konsekvente beskjedene om at vesentlig endring var nødvendig for å sikre en global beskyttelse mot pandemitrusselen, ble størstedelen av anbefalingene aldri implementert.”

Sykdommen er uunngåelig, men en pandemi som denne var ikke det. Den ukontrollerte verdensomspennende spredningen av det dødelige viruset og de unødige lidelsene og de millionvise dødsfallene, som har fulgt med, skyldes regjeringer og politikeres likegyldighet overfor advarslene de har mottatt. I 2016 estimerte Commission on a Global Health Risk Framework for the Future, at en tilstrekkelig beredskapsplan til å minske omfanget av en pandemi ville kostet USA 4,5 milliarder dollar årlig. Det er kun 0,5% av det den amerikanske regjeringen bruker på sitt militære hvert år. Allikevel ble ingen plan implementert. Det var ikke, fordi verdens regjeringer ikke visste hvordan de skulle forberede seg på en pandemi. Det borgerlige samfunnets politikere og regjeringer verden over valgte å ikke engang bare bruke en brøkdel av budsjettet på å redde millioner av liv.

Selv da pandemien raste over hele kloden, fortsatte regjeringer  å sette profitt foran menneskeliv. De store medisinselskapene var trege med å starte opp forskning, helt inntil de ble overøst med milliarder fra statskasser. Fruktene av vaksineforskningen, som kun var mulig takket være statsinvesteringene, har vært tilbakeholdt som medisinselskapenes private eiendom. I mai 2020 oppsatte WHO det såkalte COVID-19 Technology Access Pool, som angivelig skulle gi rikere land muligheten til å dele data og ressurser med hverandre og særlig med de fattigere landene. På tross av dette har organet, ett år etter det ble etablert, ikke mottatt noen bidrag i det hele tatt. 

Ettersom medisinselskapene ikke er villige til å investere i en økning av produksjonen, har vi sett en tilstand av hastverk og kaos i nasjonenes forsøk på å overby hverandre for å få vaksinedoser, der rike land hamstrer doser på bekostning av de fattigere landene. Fremfor å fremlegge en internasjonal plan for å utrydde sykdommen har nasjonale bander av kapitalister styrtet frem for å få “deres” befolkning vaksinert, slik at de kan gjenåpne økonomien – uten å ta i betraktning, at denne sykdom ikke respekterer nasjonale grenser.

Skylden for det siste årets pinsler ligger ikke kun hos det borgerlige samfunns politikere. WHO-rapporten forklarer, at selskap som produserer livsnødvendige forsyninger og medisinske utstyr, åpenlyst utnyttet situasjonen til egen fordel. I mars 2020 var produksjonen av medisinsk utstyr 40% under behovet. Dette er i seg selv en kriminell fiasko for den kapitalistiske produksjonen, men det tillot kapitalistene å utnytte situasjonen gjennom “hamstring, prisstigninger og bedrageri”. Kapitalistenes villighet til å maksimere profittene og utnytte de basale behovene til de laveste lagene i samfunnet på alle tenkelige måter utstiller kapitalismens barbari mer tydelig enn noensinne tidligere.

Dessuten påpeker rapporten at viljen til å holde bedriftene åpne og profittene høye ikke bare var årsak til spredningen av viruset, men medførte at arbeiderklassen ble rammet hardest av pandemien:

“Frontlinjenes karakter og graden av risiko for arbeidere avspeiler en innkomst ulikhet både mellom og innenfor landene. Mens de som kunne, og som hadde råd til det, har arbeidet hjemmefra under krisen, har andre, overveiende lavinnkomstarbeidere som holdt matvareforsyninger, transport og leveranser i gang og risikert å bli smittet.”

I land der andelen av løsarbeidere er høyest, har nedstengninger hatt en dårligere effekt på infeksjonsratene. Høyere lønn, arbeidssikkerhet, sykefravær og andre basale arbeiderrettigheter er forbundet med lavere smitterater. Men disse har alle kommet i andre rekke etter profitt, og det ville være tåpelig å tro at noe så ubetydelig for kapitalistene som millioner av arbeideres dødsfall ville kunne få dem på andre tanker. Mens den herskende klassen har søkt tilflukt i luksusyachter og toppleiligheter har arbeiderklassen blitt overlatt til å bære byrden uansett trussel mot deres liv.

Alt dette var mulig å unngå. De utallige dødsfallene, de millionene av mennesker sendt ut i fattigdom, opphopningen av rikdom på toppen, mens massene står overfor fattigdom. Pandemien var ikke bare et produkt av en rekke inkompetente feiltakelser, den var fundamentalt sett resultatet av den herskende klassens bevisste manøvrer for å forsvare profitt på bekostning av menneskeliv.

WHO-rapporten oppstiller en rekke krav, inkludert forbedret finansiering av pandemiforebyggelse og mer internasjonalt samarbeid i produksjonen av vaksiner og medisinsk utstyr. Imidlertid må vi stille spørsmålet: Hvordan kan vi stole på at det samme systemet som skapte dette rotet skal kunne være i stand til å løse det? De grunnleggende årsakene til de ødeleggende konsekvensene til pandemien, som skisseres i WHO-rapporten, finnes ikke i politikernes inkompetanse, men i de to barrierene som kapitalismen har satt opp mellom oss og eliminasjonen av COVID-19: Den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og nasjonalstaten.

Inntil det tas et oppgjør med disse, vil private medisinselskap fortsette med å betrakte vaksiner som en kilde til superprofitt. De har allerede gnidd hendene sine for utsikten til at COVID-19 aldri blir utryddet, slik at de kan fortsette med å fylle pengebingen ved å produsere nye vaksinedoser i all evighet.

Og de imperialistiske landene gjør kun det absolutte minimum når det gjelder å ta seg av en altødeleggende bølge av infeksjoner i Afrika og Latin Amerika, på tross av den fare, det utgjør for hele verden. Mange land kommer ikke til å ferdigstille vaksinasjonskampanjene på årevis, mens det er et overskudd av doser i vesten.

WHO-rapporten utstiller den herskende klassens kriminelle atferd og demonstrerer på tragisk vis, hvordan det hele kunne ha vært unngått. Men rapporten trekker ikke de nødvendige konklusjonene fra resultatene sine. For å unngå nye pandemier, krever det et oppgjør med kapitalismen.