Det er utrolig de tingene borgerpressen skriver. I frykt over Rødts popularitet har pressen kommet med en rekke artikler mot Rødt og Marxismen, den ene like dårlig som den andre. Den siste vi oppdaget har den herlige tittelen, «Arven etter Gerhardsen«. Artikkelen er enda et dårlig bidrag til hvordan Rødt sin politikk vil forårsake et mareritt, et totalitært diktatur med vår egen Bjørnar Moxnes som øverste leder av Folkerepublikken Norge, og hvorfor vi trenger noe annet enn kommunisme. En ny ide, en gammel ide, i alle fall noe annet enn marxismen.

Hanne Skartveit ser ut til å være på en liten misjon der målet er å senke populariteten til Rødt. Løgner og forvrengninger pleier å være lønnsomt, tross alt. Knapt en uke etter å ha skrevet noe lignende, kom hun tilbake for å informere oss alt om den store arven fra Gerhardsen og den skamfulle arven fra Moxnes og hans bande av skitne kommunister. Selv om vi ikke alltid er fullstendig enige med Rødt og Moxnes føler vi et behov for å oppklare en del grunnleggende misoppfatninger om kommunismens og marxismens ideer og forsvare Rødt som en del av arbeiderbevegelsen.

Allerede i starten blir vi fortalt:

«Blir kapitalismen avskaffet, eier staten alt. Staten blir den eneste kapitalisten. Makten blir samlet på en hånd. Det blir lett diktatur av slikt. »

Dette var ganske nytt for oss marxister. Det er mulig denne meningsforskjellen kommer av at vi faktisk har lest Marx, Engels, Lenin og Trotskij. Heldigvis var Lenin klok nok til å lage en brosjyre for å oppklare – beleilig kalt «Staten og Revolusjonen» og tilgjengelig gratis online – som oppsummerer Marx og Engels syn på den kommunistiske revolusjonen og statens rolle.

Lenin klargjør den marxistiske oppfatningen at «Opphevelsen av den proletariske stat, dvs. av enhver stat, ikke er mulig på en annen måte enn gjennom dens «bortdøen»» (Staten og revolusjonen). Staten er et verktøy den herskende klassen benytter seg av for å holde klassemotsetningene i sjakk for å kunne utføre sine affærer. Dvs, den brukes til å holde de lavere klassene nede. Med utviklingen mot sosialisme vil klassesamfunnet avskaffes. Ettersom sosialismen avskaffer klassesamfunnet vil staten nødvendigvis visne bort og dermed avskaffes. Staten vil i den første perioden bestå (overgangsperioden), men den vil underrettes arbeiderklassens demokratiske kontroll, vi kan godt si at det vil være staten som eier produksjonsmidlene, men nå vil planleggingen av produksjon og distribusjon være under det store flertallets (arbeiderklassens) demokratiske kontroll. Dette står i motsetning til kapitalismen der produksjon og distribusjon bestemmes av multinasjonale selskap eid av et fåtall personer. Akkurat nå sitter de samme selskapene på trillioner av dollar som ikke investeres, da det ikke anses som profitabelt i denne stagnerende økonomien. Under sosialismen er det ikke profitten til de få som bestemmer investeringene, men samfunnets behov som helhet, og dermed vil det ikke være noen grunn til å stanse produksjonen. Slik er kapitalismens «frihet» – friheten til å inneha trillioner av ubrukte dollar samtidig som millioner sulter.

Under sosialismen er ikke staten «kapitalist», og makten vil heller ikke være i én bestemt persons hånd. Hva som menes med staten her, er at arbeiderklassen hevder politisk dominans over den kapitalistiske klassen, og tar makten i egne hender, akkurat som kapitalistene gjorde med den føydalske eliten. Forskjellen er at dette medfører at staten avskaffes samtidig med klassesamfunnet. Forfatteren blander marxisme sammen med stalinismen, to helt separate fenomener (det er ikke første gang en av kapitalistklassens propagandister gjør det).

Skartveits største bekymring handler imidlertid om Moxnes sin bruk av et Gerhardsen-sitat som begrunnelse for demokratisk sosialisme i en tidligere artikkel (som vi vil gå nærmere inn på en annen gang). Her prøver Moxnes å forklare at det som oppstod med de stalinistiske diktaturene i Kina og tidligere Sovjetunionen, brøt med sosialisme og marxisme og at Rødt har tatt opp den norske arbeiderbevegelsens tradisjoner og siterer Gerhardsen:

«Norsk arbeiderbevegelse har ikke en ferdig tegning av det samfunnet vi vil fram til. Men vi har en visjon om et klasseløst samfunn, der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd»

Skartveit tar absolutt ikke helt feil i denne saken. Rødt, som kaller seg for et marxistisk parti, kunne godt ha holdt seg for god til å sitere Gerhardsen. Det var tross alt Gerhardsen som førte Norge inn i NATO og innledet en heksejakt mot kommunister med ordene: «Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og kommunistpartiets innflytelse mest mulig.» Selv om han lovet å ikke sensurere eller undertrykke kommunistenes demokratiske retter, endte det med overvåking, fornærmelser og svartelister. Det er også sant at Gerhardsen og Arbeiderpartiet sammen med fagforeninger og andre arbeider organisasjoner (inkludert oss elendige kommunister) kjempet gjennom massive reformer som førte til enorme forbedringer for arbeidernes liv. Dette kunne bare skje i sammenheng med en internasjonal kapitalistisk boom, «postkrigsboomen». Dette gjorde det også mulig for staten å få en større kontroll over næringer og investeringer, og brakte med seg moderniseringen til Norge. Dette var en av kapitalismens progressive utvikling, produksjonen ble modernisert og revolusjonert, men det var ikke sosialisme.

Hun har fortsatt rett i å si at Gerhardsen kjempet for en styrt kapitalisme, og ikke dens avskaffelse. Det kan virke som Moxnes har en del illusjoner om det kapitalistiske systemet og at det er mulig å styre kapitalismen inn til sosialisme. I avsnittet «Styre, ikke knuse», peker hun på at AP med Gerhardsen alltid har ønsket å styre og bevare kapitalismen og ikke knuse den. Kapitalismen kan imidlertid ikke styres. Dette skyldes at det kapitalistiske systemet er bygget på iboende motsetninger, motsetninger som ikke kan løses med mindre systemet avskaffes.

Moxnes tar feil når han peker på Gerhardsen som et samlingspunkt for den radikale delen av arbeiderbevegelsen. Imidlertid har han helt rett i at Rødt for tiden er det eneste partiet som snakker om problemene kapitalismen i seg selv utgjør, og at den utgjør en eksistensiell trussel for menneskeheten. Det er nettopp derfor borgerskapet nå har startet en propagandakampanje mot dem: Det å bare nevne ordet arbeiderkontroll, uansett hvor moderat og reformistisk den er, ses det på som en eksistensiell trussel av den herskende klassen. Arbeiderpartiet ledes nå bokstavelig talt av kapitalister, lederen er en kapitalist og tidligere medlem av Høyre, og dens forrige leder Stoltenberg er nå generalsekretær i den største reaksjonære og imperialistiske makten i verden av idag, NATO. På alle grunnleggende spørsmål går Arbeiderpartiet og Høyre hånd i hånd.

Til tross for at Skartveit gir en liten anerkjennelse til Marx sin kritikk av kapitalismen, forsvarer hun til slutt det frie markedets prinsipp, privateiendommen og kommer ikke med noen alternativer til dem. Tvert imot forsvarer hun status quo, selv om hun noen avsnitt før kritiserer det for å skape ulikhet! Dette er den «stolt historien» hun snakker om: Ulikhet, utnytting, kapitalens herredømme over arbeid.

Samtidig som vi blir forklart at kapitalismen fører til større og større ulikheter og en «vinneren tar alt økonomi» , blir vi forklart at Karl Marx alternativer har kollapset gang på gang, og at avskaffelsen av privateiendommen alltid vil mislykkes: Folk tar bare det de trenger , det blir ingen innovasjon, det blir en generell fattigdom, et diktatur vil uunngåelig etableres, og så videre.

Selv ved å bruke de gamle stalinistiske statene som eksempler, kan vi se fordelene med planøkonomien. Det stalinistiske Sovjetunionen hadde gratis helsetjenester, hadde full sysselsetting, og en vekst og utvikling aldri tidligere sett i historien. Alt dette mens verden befant seg i en global krise. Hvis vi kunne ha en planøkonomi fri for byråkratiets lenker, ville arbeiderne kunne demokratisk planlegge og allokere de ressursene som trengs for å forbedre produktiviteten, for behov, tilfredsstillelse og utvikling. Kapitalismen har nå i lang tid stått vei for vitenskap og utvikling, da den bare investerer i det som er profitabelt, og ikke nødvendig. Stalinismens kollaps førte til et fall i produktivitet, levetid og introduserte arbeidsløshet.

Det som mislyktes, var ikke planøkonomien Sovjetunionen introduserte, men byråkratiet som med et politisk kupp overtok staten, og som uunngåelig førte Sovjetunionen tilbake til kapitalisme.

Skartveit konkluderer med at vi må lære å ta det sakte, å reformere ting sakte og sikkert, og at vi ut fra det vil komme til det perfekte samfunn. Vi lærer at mens vi har en skamfull historie med diktaturer og mislykkede eksperimenter, har Arbeiderpartiet og kapitalismen en stolt historie med «demokrati». Hun sier: «Demokrati er ikke de brå omveltningene, heller ikke gjennom væpnet revolusjon, eller det Moxnes kaller» demokratisk revolusjon «. Tvert om. Demokrati er preik, det er grå kompromisser, det er styring dag for dag.»

Historietimene vi tok må ha vært veldig, veldig forskjellige! «Demokrati», kapitalismens demokrati, ble ikke født ut av forkynnelse og grå kompromisser, men fra borgerskapets og semiproletariatets væpnede opprør. Kapitalismen oppstod fra føydalismen, ikke fredelig, men ved revolusjoner. Det startet med Cromwell i England med etableringen av et parlament og en republikk. Den franske revolusjonen, borgerskapets revolusjon, selve definisjonen på kapitalismen og borgerskapets seier over de føydale klassene, ble ikke vunnet gjennom debatt, men gjennom en væpnet og voldelig kamp mot det gamle systemet. Demokratiet ble vunnet gjennom Terroren eller Skrekkveldet og en utrenskning av den gamle orden. Skartveit har ikke noe problem med kapitalistenes vold; Det er de skitne arbeiderne som er problemet. Et gammelt ordtak lyder som så: «En regel for meg, en annen for deg.»

Hun sier at sosialdemokratiet har en stolt historie. En stolt historie i å forsvare kapitalismen, privateiendommen og demokratiet, og at tiden aldri vil være riktig for en revolusjon i Norge. Arbeiderpartiet må ta Gerhardsen tilbake.

Arbeiderpartiet har stått i fronten for innstramningene. Arbeiderpartiet har muligens utført Høyres politiske program bedre enn hva de selv kunne ha gjort. Fra imperialistiske eventyr i Libya og Afghanistan til skattekutt, deregulering og privatisering, og salg av nasjonale industrier til private investorer. Overalt har de sosialdemokratiske Arbeiderpartiene forrådt arbeiderklassen til fordel for kapitalistene. Rødt har nå foreslått (ganske beskjedent) å løse problemene som hjemsøker norske unge i dag: Velferdsstatens oppløsning, et usikkert arbeidsmarked, en boligkrise og en økonomisk krise og en økende økonomisk ulikhet. Vi lever i en tid med internasjonal krise: Kapitalismen har i dag ikke råd til å opprettholde velferdsstaten. Europas og verdens fremtid under kapitalismen innebærer årtier med innstramninger. Dette er borgerskapet fullstendig klar over, derfor kommer alle disse angrepene og fordreiningene: Borgerskapet og dets agenter i arbeiderbevegelsen føler at systemet smuldrer under føttene deres. En ideologisk offensiv mot oss er nødvendig for deres overlevelse.

Vi blir ikke overbevist av så dårlig propaganda. Kan vi virkelig si at Arbeiderpartiet er løsningen når de har mistet så mye støtte og venstresiden med Rødt har en historisk høy oppslutning? Arbeiderklassen stoler mindre og mindre på de ordinære partiene som ikke klarer å tilby dem noe annet enn en økende elendighet.

Disse angrepene fra borgerskapets media vil ingen ende ta, og vil tilta i styrke etterhvert som vi vinner arbeiderklassens støtte. Om vi vinner massenes hjerner og hjerter, vil ikke borgerskapets utfall ha noen effekt. Vi oppfordrer medlemmer av Rødt til å fortsette å utnytte alle medier til å slå disse angrepene tilbake, og til å forklare og utdype marxismens og sosialismens ideer. Vi mener imidlertid at dette ikke kan gjøres uten et fullstendig brudd med borgerskapet og sosialdemokratiet. Borgerskapet kan godt beholde Gerhardsen; Ideene til Marx, Engels, Lenin og Trotskij er mer enn nok for Rødt til å vinne idékrigen.