IMT sitt standpunkt vedrørende Katalonias uavhengighet

Her publiseres IMT sitt standpunkt angående krisen i Spania. Folkeavstemningen om Katalonias løsrivelse er en stor utfordring for den spanske staten. Utfordringen har blitt møtt med en stor grad av undertrykkelse fra den spanske staten sin side.

IMT støtter katalonernes rett til selvråderett. Vi er for en katalansk sosialistisk republikk, en utløsende gnist til en iberisk revolusjon.

En katalansk sosialistisk republikk, en utløsende gnist til revolusjon

  1. Da Katalonias parlament lyste ut til folkeavstemningen for løsrivelse den 1. Oktober, førte det til den største krisen i Spania siden gjenopprettelsen av demokratiet i 1977. Rajoy regjeringens undertrykking provoserte massene ut på gata.
  2. Utlysningen av folkeavstemningen kom etter at den spanske staten og Rajoy sin konservative regjering i årevis blokkerte Katalonias forsøk i å bestemme sin egen fremtid. Den katalanske grunnloven fra 2006, vedtatt ved avstemning ble først utvannet av det spanske parlamentet før den ble stanset av Spanias grunnlovssdomstol etter det konservative partiets anmodninger. Domstolen erklærte noen av hovedparagrafene som grunnlovsstridige.Totalt ble 35 av det katalanske parlamentets lover dømt som ulovlige av domstolen.
  3. Fra 2011 til 2015 var Katalonia en del av masseprotestene mot innstramninger og kutt. I denne perioden hadde det borgerlige partiet CiU makten i Katalonia og Artur Mas var president. Et parti som entusiastisk implementerte kutt i helsesektoren, utdanningen, og i andre sosiale poster. Dette med full støtte fra det spanske konservative partiet PP. I 2011 ble det katalanske parlamentet omringet av en stor menneskemengde der målet var å stanse innstramningsbudsjettet. Parlamentets medlemmer måtte transporteres inn med helikoptre og CiU regjeringen svarte med voldelig undertrykking. I tillegg ble partiet koplet til en rekke korrupsjonsskandaler som fortsatt ligger ved.
  4. Fastlåst i denne situasjonen bestemmer Mas seg for å sette seg selv som lederen av Katalonia sin uavhengighetsbevegelse, for å redde seg og partiet. Med dette fikk uavhengighetsbevegelsen en stor grasrotbevegelse (millioner strømmer ut hvert år når Katalonias nasjonaldag feires), men med en høyrevridd og nasjonalistisk ledelse.
  5. På den andre siden av konflikten står PP, regjeringspartiet i Madrid, også midt oppe i korrupsjonsskandaler, og har kalkulert med at det å piske opp en reaksjonær spansk nasjonalisme kan gjøre dem til valgvinnere.
  6. Store deler av Katalonia ser på mulighetene til at situasjonen snur ved at Podemos kommer til makten i Spania. I flere valg har Podemos vært det ledende partiet i Katalonia. Men ettersom Podemos ikke klarte å vinne valget i Spania er det ikke unaturlig at uavhengighet har seilet opp som en løsning på innstramminger, kutt og mangel på demokrati. Andelen som støtter uavhengighet har økt fra omtrent 10-15% til nærmere 50%.
  7. Bevegelsen er motsetningsfull ettersom den består av et opportunistisk lederskap representert ved katalonias borgerlige parti, PDECAT (Inkarnasjonen av CiU som ble splittet opp) og en grasrotbevegelse som mest av alt er inspirert av en motstand mot det reaksjonære regimet til PP og undertrykkingen av Katalonias rettigheter, som ledes av Rajoy regjeringen, monarkiet og hæren etc.
  8. Det spanske regimet fra idag stammer fra grunnloven i 1978. Den ble opprettet for å motvirke arbeiderbevegelsen fra å komme til makten. Det gamle regimet inngikk en avtale med arbeiderpartienes ledere, som Santiago Carrillo fra kommunist partiet og Felipe Gonzales fra sosialist partiet. Denne avtalen med navnet “overgangen” var et svik mot de genuine håpene til massene om et arbeiderdemokrati og revolusjon. Den gav ikke bare Franco regimet amnesti, men lot også statsapparatet være intakt, som monarkiet og det spanske flagget (begge symboler på Franco regimet) samt motstanden mot selvbestemmelse for undertrykte nasjonaliteter. Paragraf 2 i grunnloven fra 1978 snakker om den spanske udeleligheten, en annen paragraf sier at denne garanteres av de væpnede styrker.
  9. Den spanske eliten har aldri klart å fullstendig forene nasjonen på en progressiv grunn, men har sett seg nødt til å gjøre det ved brutal undertrykking. Retten til selvråderett ses derfor på som en trussel mot hele 1978 regimet. Dette forklarer den spanske statens reaksjon på Katalonias folkeavstemning.
  10. Det katalanske høyrepartiet PDECAT har spilt høyt og farlig, det har gitt dem makt i en periode ved å få støtte av det venstre-nasjonalistiske ERC og det antikapitalistiske CUP ved å love at de skulle utlyse en folkeavstemning om selvbestemmelse.
  11. I 2014 bannlyste den spanske regjeringen en avstemning om selvbestemmelse, slik at den ble omgjort til en ikke bindende konsultasjon. Som et motsvar utlyste den katalanske regjeringen nyvalg i 2015 der hovedtema ble uavhengighet. Partiene for uavhengighet fikk flesteparten av setene i parlamentet, men ikke i antall stemmer, på 48.8%.
  12. Den 6. September 2017 ble det vedtatt i det katalanske parlamentet en lov om å utlyse til folkeavstemning for uavhengighet den 1. Oktober 2017. Koalisjonen med PODEMOS og det forente venstre var fraværende, som alle andre partier imot uavhengighet var. Dette skjedde med full bevissthet om at dette kom til å utfordre den spanske grunnloven.
  13. Innen noen timer suspenderte grunnlovsdomstolen loven, ved det formål at den skulle avgjøre om den var forenlig med grunnloven. Dette var starten på offensive mottiltak fra den spanske staten for å stanse folkeavstemningen.
  14. Katalanske parlamentsmedlemmer har blitt tiltalt for å vedta loven om folkeavstemning og offentlige møter utenfor Katalonia til støtte for loven er stanset etter begjæring av spanske dommere. Over 700 katalanske ordførere er kalt inn på teppet, for å hjelpe til med å organisere folkeavstemningen (og truet med arrest om de ikke oppfylte innkallelsen). Medlemmer av den katalanske valgkommisjonen har blitt bøtelagt med opp til 12 000 euro dagen. 14 embedsmenn er arrestert. Finansene til den katalanske staten er konfiskert. Katalanske medier har fått forbud mot å kringkaste noe om valget, internettsider har blitt stengt og nettsider utenfor spania blokkert. Aktivister er arresterte og fått materiale, som valgsedler konfiskert. Dette er det mest vidstrakte angrepet mot demokratiske rettigheter i Spania på 40 år (kanskje sammenlignbart med Baskerland).
  15. Denne brutale reaksjonen fra den spanske staten imot katalanerne ønsker om å holde avstemning om fremtiden (støttet av over 70% av befolkningen), viser hvor reaksjonær 1978-regimet er, og dets demokratiske grense.
  16. Undertrykkingen har kompromittert avstemningen, men samtidig har den også ført til et stort motsvar fra gata. Den 20. September omringet titusener av demonstranter det katalanske økonomidepartementet ettersom det da ble utført en rassia fra politiet. Politiet klarte ikke å komme seg ut av bygningen og var der i over 20 timer, og kom seg ikke ut før folkemengden var tynnet ut og med hjelp av det katalanske opprørspolitiet.
  17. På den samme dagen samlet tusenvis seg for å stanse politiet i å undersøke hovedkvarteret til uavhengighetspartiet CUP. Det ble stanset, og i Reus etter politiets overgrep mot noen aktivister som satte opp plakater, møtte tusenvis opp med plakater uten at politiet klarte å forhindre dem i å henge dem opp. Semi-spontane massedemonstrasjoner har funnet sted i flere katalanske byer og landsbyer.
  18. De repressive metodene til staten har nå generert en dynamikk der initiativet tilhører gata. Forsvarskommiteer for folkeavstemningen er dannet i nabolag og byer. Havnearbeidere i Barcelona og Tarragona har stemt for å stanse skipene som huser tusenvis av politi draftet inn for å stanse avstemningen. Universitetene er i streik, og studentene har okkupert hovedbygningen i Universitat de Barcelona. De største fagforeningene CCOO og UGT har gitt ut standpunkt mot undertrykkingen. Mens et lite antall av små fagforeninger (CGT, COS, IAC) har kallt til generalstreik den 3. Oktober (den første dagen den kunne ha blitt avholdt grunnet fagforeningslovene).
  19. De spanske lederne har nå utløst en folkebevegelse som ikke bare truer Rajoy regjeringen, men også regimet fra 1978. De kan ikke gå tilbake. Fra deres ståsted må de få lov og rett på plass igjen. Enhver tilnærming før avstemningen 1. Oktober vil felle regjeringen. Det er åpnet for å fremsette organistatorene for massedemonstrasjonene den 20 september for oppvigleri og regjeringen har overtatt kommandoen til det katalanske politiet, Mossos. Uten tilgang til finansene sine og politi, er det lite igjen av det katalanske selvstyret.
  20. Det nasjonalistiske katalanske borgerskapet har utløst en massebevegelse de selv er redde for. Men de kan heller ikke gå tilbake eller inngå samtaler, da det vil bli sett på som et svik fra bevegelsene og antakelig føre til at regjeringen deres faller.
  21. Plikten til enhver revolusjonær marxist og enhver demokrat for den saks skyld består i å fullstendig støtte folkeavstemningen 1. Oktober, som bare består i å utøve den grunnleggende demokratiske rettigheten for selvbestemmelse.
  22. Det må bemerkes at i Spania så er denne rettigheten ispekket revolusjonære implikasjoner, da den bare kan fås ved revolusjonære handlinger. Det katalanske borgerskapet er ikke til å stole på i denne saken. Det er bare en folkemobilisering som kan garantere feiringen av folkeavstemningen 1. Oktober. Arbeiderklassen har en viktig rolle å spille.
  23. Den eneste veien videre er å spre komiteene til støtte for folkeavstemningen til alle nabolag, skoler, universiteter og arbeidsplasser å jobbe med de grunnleggende logistiske aspektene vedrørende organiseringen av folkeavstemningen og til dets forsvar mot represaliene fra den spanske staten. Slike forsvarskomiteer burde lenkes opp mot  lokale, fylkesvise og nasjonale nivåer ved å velge representanter. Ettersom de spanske styresmaktene sakte men sikkert ønsker å knuse den katalanske regjeringen må det det dannes en forsamling for alle komiteene, som kan legitimt representere det katalanske folket.
  24. Kameratene i CUP har framført mange slagordene ovenfor (for en generalstreiek, for  å sette opp forsvarskomiteer og nødvendigheten av en massebevegelse) og for det burde de bli beæret. Tidligere har de tatt valg vi anser som feil, som det å støtte Puigdemont regjeringen og for å ha stemt for nedskjæringsbudsjettet. Vi anbefaler dem å gå vekk fra klassesamarbeidet. En selvstendig katalansk republikk kan ikke oppstå uten et klart brudd med det nasjonalistiske borgerskapet. Som CUP sier så må de alle dyttes til side (bankmenn, kapitalister og korrupte politikere, uavhengig om de kler seg i katalanske eller spanske nasjonaldrakter).
  25. Kampen for selvbestemmelse vinnes ikke uten å overvinne og å trekke til seg arbeiderklassen. Selv i Katalonia er det mange arbeidere med spansk som førstespråk og som identifiserer seg først og fremst som spanske. De er naturligvis skeptiske til en bevegelse ledet av det borgerlige PDECAT, et parti som har iverksatt innstramninger, kutt og som representerer kapitalistenes interesser. Kampen for en katalansk republikk må lenkes sammen med kampen mot kutt og innstramninger, for jobb og helse, utdanning og arbeidsrettigheter.
  26. Dette vil også være den beste måten vinne støtte fra arbeiderne i resten av Spania og motvirke det repressive apparatet til den spanske staten. Det har allerede vært signifikante demonstrasjoner til støtte for Katalonias rett til selvbestemmelse i Madrid, Andalusia, Baskerland og andre steder.
  27. Podemos og det forente venstre har et stort ansvar. De har gjort en god jobb i å forsvare retten til selvbestemmelse. Men i møtet med 1. Oktober avstemmingen har de gått tilbake ved å bruke legalitet som unnskyldning og istedet snakket om å holde avstemning etter å ha inngått samtaler. Noe som ikke er noe annet enn en utopi, ettersom det spanske lederskapet har gjort det klart at det ikke kommer til å gi etter. Istedet skulle de ha gitt sin fulle støtte til avstemningen, da det representerer den største utfordringen til 1978-regimet. De burde også ha forklart at kampen til de katalanske arbeiderne er den samme kampen arbeiderne har i de andre delene av Spania. Som kampen mot monarkiet, den reaksjonære PP regjeringen og det reaksjonære statsapparatet, arvet intakt fra Franco regimet. Enhver ting som svekker den spanske staten burde være velkommen, bli gitt støtte og brukt til å styrke arbeidernes posisjon.
  28. Den katalanske delen av PODEMOS har tatt en modig avgjørelse når de offentlig støttet 1. oktober avstemningen. Dette har gitt dem mye sympati og støtte blant venstresiden innad i uavhengighetsbevegelsen. Det er en økende konvergens mellom venstresiden, den antikapitalistiske delen av bevegelsen og det politiske uttrykket til “inidignado” bevegelsen. Dette er det grunnleggende i kampen for en katalansk republikk som representerer et klart brudd med innstrammningspolitikken, noe som bare kan gjøres etter et brudd med kapitalismen og ta et steg mot en sosialistisk forandring av samfunnet.
  29. Den internasjonale marxistiske tendensen erklærer sin fulle støtte til retten for selvbestemmelse for det katalanske folk og 1. oktober avstemningen. En ja-stemme er en stemme mot 1978-regimet. Vårt slagord er for en katalansk sosialistisk republikk, en utløsende  gnist til en revolusjonær forandring på den Iberiske halvøy.

For retten til Katalonias selvbestemmelse!

Forsvar 1. oktoberavstemningen med revolusjonære midler!

Massemobilisering i gatene. Forsvarskomiteer overalt!

Generalstreik!

Ned med den spanske statens undertrykkelse, ned med 1978-regimet!

For en Katalansk sosialistisk republikk!

For den iberiske revolusjon!