Det at den viktigste delen til Venezuelas opposisjonspartier bestemte seg for å boikotte regionsvalgene den 10. desember har åpnet opp rom for at kandidater til den bolivarianske bevegelsens revolusjonære fløy kan stå opp mot de håndplukkede offisielle kandidatene til det ledende PSUV. Byråkratiet og staten har svart med å bruke alle mulige triks for å hindre dem i å stille til valg. Kampanjen til Eduardo Samán i Caracas og Angel Prado i Simón Planas (Lara) har brakt fram motsetningene innad i bevegelsen i lyset.
Akkurat nå er den høyrevridde pro-imperialistiske opposisjonen i en svak tilstand. De klarte ikke å stanse valget til den grunnlovsgivende forsamlingen, der var deltakelsen massiv og markerte slutten på det fire måneder lange forsøket på å styrte Maduro-regjeringen. Regionalvalgene den 15. oktober økte splittelsen innad i opposisjonen, der noen partier boikottet den og andre deltok. PSUVs seire i 18 av 23 regioner førte til kaos innad i opposisjonen, der noen skrek om valgfusk og gikk inn på kontorene de hadde vunnet.
Hva vi har sett er ikke en økende støtte til regjeringens politikk, men en demoralisering av opposisjonens menige, kombinert med et sunt klasseinstinkt fra de arbeidende og fattige massenes del. Den økonomiske situasjonen er vanskelig og sterke kritikker rettes mot regjeringen og den grunnlovsgivende forsamlingen som ikke ser ut til å ha noen klar strategi for hva de skal gjøre. Hyperinflasjonen fortsetter å ete seg inn i lønningene, devaluering av pengene fortsetter og regjeringen har blitt tvunget til å gå i åpen dialog med obligasjonsholdere om å refinansiere statens og PDVSAs (det statskontrollerte oljeselskapet) gjeld. Situasjonen har blitt skjerpet ytterligere med at Trump har igangsatt finansielle sanksjoner der målet er å kvele Venezuelas økonomi ved å nekte dem adgang til internasjonal finansiering.
Det er i denne konteksten at de regionale valgene har åpnet en debatt i den bolivarianske bevegelsen som stort sett har vær undertrykt av nødvendigheten av å samle rekkene mot de ekstremt voldelige angrepene til opposisjonen.
Spenningen mellom grasrota, den revolusjonære delen og den byråkratiske og reformistiske fløyen som dominerer PSUV og statsapparatet har sprunget ut i det åpne. I en rekke steder, stort sett rurale, stiller alternative bolivarianske kandidater opp mot PSUV. Dette er tilfellet til Angel Prado, i Maizal kommunen (Simon Planas, Lara); Augusto Espinoza fra Cajigal kommunen (Cajigal, Sucre), Jesus Silva fra Alexis Vive (Moran, Lara), og Jose Maria «Chema» Romero fra den revolusjonære Bolivar og Zamora bevegelsen. Noen av disse kandidatene står til valg under kommunistpartiet, eller Tupamaro. De har det alle til felles at de representere steder der den kommunale bevegelsen har satt røtter og utviklet seg. Dette er også områder der kampen mot den reaksjonære opposisjonen tidligere i år tok en revolusjonær karakter, ved organisering av forsvars komiteer, okkupasjon av land tilhørende landeiere knyttet opp mot finansieringen og organiseringen av reaksjonen. Noen av disse kommunene var også involverte i fabrikkokkupasjoner, for det meste lenket til jordbruksproduksjon. Disse kommunene har måttet sloss mot kapitalister, landeiere og lokale byråkraters (ordførere, regjeringsinstitusjoner og ministerier) sabotasje. I en veldig skarp artikkel beskriver den forhenværende kommune ministeren Reinaldo Iturizza viktigheten til valgene.
«Selv om det ikke er snakk om et massefenomen, er det utvilsomt et ganske betydelig øyeblikk av mange grunner. Det har alltid vært en spenning mellom kommunene og byrådene. Med noen unntak, som Torres munisipaliteten i delstaten Lara (først under Julio Chavex og nå under Edgar Carrasco), de som får posisjoner i byråd har en tendens til se på de områdene der det finnes initiativer til folkelig selvstyre med mistenksomhet, selv om det bare er et lite og enkelt kommuneråd. Dette er ingen vanlig spenning: Ikke på noe annet plan er kollisjonen mellom den representative og den deltagende politiske logikken uttrykt så klart. Det kan sies at det politiske jordskjelvet som den Bolivarianske revolusjonen er har sitt episenter der: disse politiske logikkene er tektoniske forkastninger i konstant bevegelse.»
Byråkratiets svar har vært sinne. Tilfellet til Angel Prado er kanskje den mest skandaløse av alle. Etter en massemobilisering for å komme seg forbi alle mulige hindre, besluttet endelig valgrådet at han trenger tillatelse fra den grunnlovsgivende forsamlingen, der han er et valgt medlem. Samtidig som andre fra samme forsamling ikke trenger denne tillatelsen, ettersom de har blitt offisielt valgt av ledelsen i PSUV. I november nektet forsamlingen ham å stille. Den eneste grunnen til at han ikke får stille er at han ganske sikkert vil vinne valget. Kandidaturet hans har 9000 velgere i ryggen, og i samme region ble han valgt inn i den grunnlovsgivende forsamlingen av 13000 av totalt 17000 velgere. Byråkratiet frykter utfordringer fra graasrotas kandidater og som står for et revolusjonært demokrati og ingen kompromisser med kapitalistene.
Eduardo Saman’s kandidatur i Caracas
Den kanskje mest profilerte hendelsen er kandidaturet til Eduardo Samán, på grunn av at han stiller til valg i Libertador rådet, som dekker størsteparten av hovedstaden Caracas. Samán er ikke den eneste alternative kandidaten mot den offisielle PSUV kandidaten Erika Farías. Istarten hadde også Oswaldo Rivero annonsert sitt kandidatur og fikk støtte fra Tupamaro bevegelsen. Rivero er en populær programleder for TV showet Zurda Konducta der han har gitt stemme til de menige i kampen mot borgerskapets opposisjon. Han spilte en rolle i en demonstrasjon som krevde en radikal kursendring etter tapet i de nasjonale valgene i desember 2015. Noen få dager etter at han annonserte kandidaturet, bestemte Tupamaro å trekke støtten tilbake og han stod da uten muligheter til å stille. De hadde helt klart kommet under et sterkt press fra byråkratiet.
Dermed var bare Eduardo Samán igjen, som hadde fått støtte fra kommunistpartiet (PCV), PPT og MEP. MEP trakk det senere tilbake, men PCV og PPT har stått støtt. Det nasjonale valgrådet (CNE) har prøvd å blokkere registreringen hans, men med kampanjer har endelig kandidaturet hans gått gjennom. CNE tok så i bruk et annet triks, ettersom både PCV og PPT allerede hadde registrert kandidatene deres, argumenterte CNE med at navnene på valgsedlene til partiene ikke kunne forandres. Derfor vil ikke Samáns navn stå på valgsedlene. Folk som vil stemme på ham må da velge mellom PCVs og PPTs tilbakekalte kandidater, men stemmene går til Samán. Dette er en komplett skandale ettersom det vil føre til unødvendig forvirring og det er ingen tekniske grunner til hvorfor navnet hans ikke kan skrives opp på PCV og PPT sine lister.
I tillegg må det bli sagt at Samán har fordømt de statlige medienes boikott av hans kampanje. Kilder i statlige medier har sagt at det er gitt klare instruksjoner om at hverken Samán eller partiene som bakker ham opp skal bli nevnt. Dette stod til prøve i det statlige Vive TV. Vive har alltid vært ganske uavhengig av regjeringen, der de har gitt stemmer til okkuperte fabrikker, lokale kommuner, etc. Samán ble intervjuet i en halv time i et morgenshow. Skandalen kom opp for en dag da Samán offentlig fordømte at kanalens direktør, pressesjef og koordinator ble sparket og at intervjuet var årsaken. Direktøren gikk etterpå imot dette og sa at han ble avsatt ettersom det hadde kommet inn en ny minister, noe som er vanlig når man er politisk håndplukket. Andre journalister bekreftet Samáns beskyldninger.
Eduardo Samán er en velkjent figur fra chavistaenes venstreside. I en periode hadde han forskjellige regjeringsposisjoner og var for en kort stund handelsminister. I de posisjonene ble han kjent for å bekjempe korrupsjon, gi støtte til bevegelsen for okkuperte fabrikker og sitt angrep på spekulasjon, og profitører i svartebørsen. På et tidspunkt i 2010 oppfordret han til å danne en radikal bevegelse innad i PSUV, og fikk massiv respons. Men på grunn av byråkratiets trykk var han nødt til å gå bort bort fra ideen.
Det er helt klart at byråkratiet er i panikk over kandidaturet. Som Samán selv beskrev det, er det ingen fare for at opposisjonen vinner. Om så var tilfellet ville han gått tilbake til fordel for en bolivariansk kandidat. Faren fra byråkratiets side er ikke at opposisjonen kan vinne, men at Samán slår den offisielle PSUV kandidaten Erika Farías.
For den menige i den bolivarianske bevegelsen, representerer Samán kampen mot svartebørsen, spekulantene, kapitalistene, multinasjonale selskap, kampen for et revolusjonært demokrati og arbeiderkontroll. Lucha de Clase tendensen i Venezuela (IMT i Venezuela) har gitt Samán sin fulle støtte og deltar fullt ut i kampanjen hans.
Kameratene har argumentert helt korrekt for at dette ikke bare kan sees på som den eneste måten revolusjonen kan forsvares på fra den reaksjonære opposisjonen, men også mot en regjering hvis eneste strategi er å gi konsesjoner til kapitalistene og klynge seg til makten for maktens skyld.
Den internasjonale marxistiske tendensen støtter derfor Eduardo Samán, og argumenterer for et revolusjonært sosialistisk program og nødvendigheten av å organisere en vangarde på et nasjonalt nivå både under og etter valgene den 10. desember.