I marxismen betegner bonapartisme en situasjon der staten “styrer med et sverd”. Bonapartisme kan ta forskjellige former, men kjennetegnet er at demokratiske rettigheter settes til siden og at et militærregime eller et personlig diktatur opprettes.

I en tid med generell uro, der klassene har utmattet hverandre og ingen av klassene er istand til eller villige til å ta makten er da bonapartisten ser et snitt til å stige frem. Bonapartisten krever ro og orden og balanserer mellom klassene for å prøve å tilfredsstille alle klasser på en gang.

Det var på den måten Napoleon Bonaparte kom til makten i 1799 i et kupp. Den 18. Brumaire, kalenderen opprettet etter den franske revolusjonen (9. november).

Under den franske revolusjonen ble de konstitusjonelle ble etterfulgt av “girondinernes herredømme og girondinernes herredømme av jakobinernes herredømme” (fra Marx’ 18. Brumaire). Revolusjonen gikk lenger og lenger til venstre, når den ene fløyen ikke maktet å bringe revolusjonen videre ble den skjøvet til side og plassert i giljotinen av den mer progressive fløyen. Pendelen gikk til slutt for langt til venstre, det ble umulig å føre revolusjonen videre uten å gå utover det borgerlige samfunnets grenser. Borgerskapet og dets allierte i middelklassen hoppet av og pendelen snudde i motsatt retning. Massene ble stagget og det ble Jacobinernes tur til å fylle giljotinen.

Den thermidorske (Thermidor måneden Jacobinerne ble styrtet) reaksjonen startet, Robespierre ble styrtet og henrettet. Det var ikke en komplett kontrarevolusjon i den forstand at monarkiet ble opprettet. En mer moderat fløy overtok makten. Revolusjonen gikk lenger og lenger til høyre, og monarkistene fremstod som en større trussel. Når de franske troppene tapte i Egypt og Midtøsten og et monarkistisk kupp truet, støttet det styrende Direktoratet seg til Napoleon som hadde blitt umåtelig populær blant soldater og bønder for krigene i Italia og Egypt. Dette var noe av det som ga grunnlaget til at Napoleon to år senere var istand til å iverksette et kupp mot Direktoratet, som hadde mistet legitimitet i befolkningen og gått i oppløsning.

Tilsvarende var det med Napoleons nevø, Louis Bonaparte i 1851. Under den andre franske revolusjonen i 1848 til 1852 overtok en mer konservativ fløy en annen, proletariatet ble forrådt av småborgerskapet og dets demokratiske parti i junidagene i 1848. Det demokratiske partiet støttet seg på borgerskapet som dyttet dem til side og selv støttet seg på Ordenspartiet og Ordenspartiet støttet seg på de væpnede styrkene.

I mai 1849 var det strid mellom småborgerskapet og borgerskapet, der de førstnevnte taper og i juni overtok Ordenspartiet makten og gjorde om på den allmenne stemmeretten. I januar 1851 mistet Ordenspartiet majoriteten i parlamentet og dannet en koalisjon med republikanerne og Montagne. I april gikk Ordenspartiet i oppløsning og et brudd mellom parlamentet, presse og massene oppstod. I oktober 1851 kom et nytt brudd, denne gangen mellom parlamentet og den eksekutive makten og hæren med Louis Bonaparte i spissen tok en fullstendig kontroll over staten.

Noe av det samme kan vi se med Mussolinis og Hitlers reise til makten, det var ikke bare en revolusjonær epoke, men verden undergikk også en økonomisk krise. Borgerskapet klarte ikke innfri massenes krav og arbeiderklassen grep aldri makten. Samfunnet kom ingen vei og borgerskapet så seg såpass truet at de ga bort sin politiske makt til fascistene. Selv om staten tilsynelatende hevet seg over samfunnet og klassekampen, forsvarte og baserte den seg fortsatt på den kapitalistiske eierformen.

I mer moderne tid er Al Sisi i Egypt et eksempel. Han kom til makten etter revolusjonene i Egypt. Etter at Mubarak ble styrtet og det Muslimske brorskapet ikke maktet å tilfredsstille de egyptiske massenes behov  og hadde egne intensjoner om å ta en total kontroll over staten brøt det ut enorme protester. Massene strømmet ut på gatene og stengte nasjonalforsamlingen, brorskapet hadde mistet makten og det var egentlig bare for massene å ta den. Men de lot være og ventet. Et maktvakuum kan ikke vare for lenge, hæren og Al Sisi fylte det opp og Brorskapets ledelse ble sendt i fengsel.

I Thailand har vi sett mye av det samme, der rødskjortene som lente seg på arbeiderklassen og fattige bønder, og de monarkistiske gulskjortene som lente seg på middelklassen, småborgerskapet og det tradisjonelle borgerskapet har kjempet om makten. Det var store protester. Landet var uregjerlig og i kaos, hovedflyplassen var til tider stengt og turistnæringen var truet. Militæret tok over staten og folkevalgte ble fengslet, alt i roen og ordenens navn.

I motsetning til Mussolinis og Hitlers regimér er ikke arbeiderklassen blitt nedkjempet i hverken Egypt eller Thailand, deres organisasjoner er fortsatt intakte. De bonapartiske regimene i Egypt og Thailand fremstår muligens som stabile, men er egentlig ekstremt ustabile og kan falle som et korthus om arbeiderklassen begynner å røre på seg.

I tillegg til borgerlige bonapartiske regimér som de fascistiske og Al Sisi i Egypt, utviklet også den første arbeiderstyrte staten seg til et bonapartisk regime. Til hva Trotskij definerte som et proletarisk bonapartisk regimé. Massene var utmattet av borgerkrig, varemangel, og de beseirede revolusjonene i Europa. Byråkratiet som hadde sakte men sikkert oppstått og opparbeidet seg privilegier dyttet de opprinnelige bolsjevikiske lederne til side, de manet til ro og orden og forkastet teorien om den permanente revolusjon. Selv om mange av de viktigste godene revolusjonen oppnådde ble omgjort, var eiendomsforholdene fortsatt de samme. Privateiendommen ble ikke gjenopprettet, det bonapartiske regimet baserte seg på felleseiendommen.

Vi har sett at bonapartisme kan ta forskjellige former, i Sovjet og de andre såkalte kommunistlandene baserte det bonapartiske styresettet seg på og forsvarte felleseiendommen. I de fascistiske regimene i Tyskland og Italia og for eksempel Chile med Pinochet baserte de seg på og forsvarte kapitalistiske eiendomsforhold.

Selv om verden undergår en stor økonomisk krise er ikke bonapartisme foreløpig  på agendaen i de mer utviklede vestlige landene. Derimot ser vi at at den økonomiske krisen har ført til bonapartistiske tendenser i de mer rammede landene som Tyrkia og enkelte land i Øst Europa og det er mulig at de utvikler seg fullt ut til bonapartiske regimer.