For noen uker siden, like før jul ble Støre spurt om han hadde mer til felles med Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes. Til det svarte han, «Ja det gjør jeg». Moxnes spurte siden på Facebook om Arbeiderpartiets leder kunne utdype dette, som senere ledet til en debatt på «Politisk kvarter», et debattshow ledet av NRK.

I debatten forsvarte Støre seg ved å si at han ikke er en revolusjonær kommunist (noe mange har skjønt for lenge siden) og at Rødt «har en vei å gå» fra deres påståtte autoritære kommunistiske røtter før han i det hele tatt kan tenke tanken på å være nærmere Rødt enn Høyre. Ifølge Støre burde Rødt følge de demokratiske og parlamentariske tradisjonene til Ap. Det er ironisk at utenriksministeren under regjeringen som bombet Libya bak Stortingets rygg gir leksjoner om det parlamentariske demokratiet. La oss se om den skremmende historien om Rødts autoritarisme holder stand.

Til å begynne med, fra et marxistisk synspunkt, har Rødt aldri vært et kommunistisk parti. Dens forgjenger, AKP-ml, var en maoistisk organisasjon som baserte prinsippene og organisasjonsstrukturen på stalinismen i stedet for bolsjevismen, og dagens moderne parti er ganske preget av venstre-reformistiske idéer, som å reformere kapitalismen til sosialisme. Det Støre ønsker å gjøre, er å male Rødt som stalinistisk, og å identifisere stalinisme  med kommunisme, for å skremme folk fra partiet og kommunismen.

Videre sier Støre at den eneste måten han vil akseptere Rødt og et sosialistisk program på, er hvis de fullt ut aksepterer kapitalismen, det vil si at Rødt må stå for det eksakt motsatte av hva det hevder å stå for i dag. Støre krever at Rødt går inn i en lojal og passiv opposisjon. At Rødt omgjøres til et annet SV, som lydig følger kapitalistene, samtidig som de av og til snakker varmt om sosialisme. Rødt har allerede stuet vekk mye av det tidligere revolusjonære innholdet fra programmet, og vannet ut slagordordene for å virke mer «akseptable» for de andre partiene. Det eneste som er godt nok for kapitalistene, er den siste spikeren i kisten; Partiets fullstendige underkastelse overfor kapitalen, privateiendommen og staten i både ord og gjerning.

Skremselspropaganda

Støre snakker mye om Rødts «autoritære tradisjon». Men utgjør Rødt noe trussel om et stalinistisk diktatur? Kapitalens diktatur er langt mer virkelig i dag enn en stalinistisk regjering ledet av Rødt, og for å oppdatere Støre, er det lenge siden AKP-ml eksisterte, minst 30 år siden. Men selvfølgelig, som en kapitalist selv, ser ikke Støre noen problemer med et system som gjorde ham selv rik. På den internasjonale scenen er stalinismen omtrent helt forsvunnet, og den nevnes ikke engang i Rødt sitt program. Nå er det kapitalistenes diktatur som regjerer absolutt over verdens fattige. Det som ble lovet etter Sovjetunionens sammenbrudd var velstand, frihet, demokrati og likestilling for alle, «historiens slutt». I virkeligheten ble de stalinistiske diktaturene bare transformert til et borgerskapets diktatur, og byråkratene til kapitalister.

I en verden der bare 8 personer kontrollerer over 50% av de globale verdiene til tross for at folk har desperate behov for det mest nødvendige. Der arbeidende mennesker fratas ressurser og tjenester de trenger for å leve. Der innstramminger brukes for å øke borgerskapets allerede svimlende rikdommer og der kapitalistene som bestemmer ikke har noe demokratisk ansvar og driver økonomien mot flertallets interesser, er det ekstremt ironisk for å si det mildt at Støre og hans like snakker om mytiske stalinistiske programmer og autoritære tradisjoner, samtidig som de forsvarer helhjertet et «demokrati» som oljer det maskineriet som forsvarer denne brutale ulikheten.

Støre viser akkurat hva demokrati og parlament betyr for ham når han blir spurt om han er nærmere Siv Jensen enn Bjørnar Moxnes:

“Jeg svarer ikke ja på det [om han står nærmere Jensen enn Moxnes], men svarer prinsipielt med utgangspunkt om at du tilhører demokrati og parlamentarisme. Men Siv Jensen kommer fra den høyrepopulistiske siden, som jeg mener har autoritære trekk[!]. Så mellom dem ønsker jeg ikke å kåre noen vinner.”

Mellom et anti-immigrant, rasistisk, reaksjonært og kapitalistisk parti som i flere tiår har angrepet velferdsstaten og vilkårene til det arbeidende folk og vedtar politikk som øker ulikhetene. For en stortingsrepresentant fra venstresiden som skal være mot alt dette og for arbeidernes interesser, er det merkelig at Støre ikke klarer å velge!

«Parlamentarisme», «Demokrati (for de rike)», og alt som gjenkjenner og håndhever kapitalens befalinger er i orden for Herr Støre (selv med «autoritære trekk»). Rødt har autoritære og antidemokratiske tradisjoner, men FrP har bare trekk, men er ellers i øynene til Støre, et helt fint og demokratisk parti! Å legge til side tvilsomme sider i FrP som å støtte oppunder apartheidregimet i Sør Afrika, tidligere å huse Breivik og andre fascister, år med angrep mot innvandreres, flyktningers, unges og arbeideres rettigheter viser hva slags «demokrati» vi snakker om her.

Moxnes svar

Moxnes hadde en stor sjanse til å forsvare Rødt mot Støre, å forsvare et sosialistisk samfunn med planøkonomi og å forsvare et revolusjonært program. Da han reagerte på Støre, gjorde han det på en veldig mild måte. Men for det meste forsvarte han ikke programmet i det hele tatt. Støre, som var altfor glad i å kaste eder og galle mot Rødt ved enhver sjanse, ble nesten ikke motsagt av Moxnes.

Faktum er at det ikke eksisterer noen mellomting mellom reform og revolusjon, og dersom man ikke forsvarer prinsippene sine, vil man etterhvert overgi dem. For mindre enn 15 år siden kalte Audun Lysbakken seg en revolusjonær marxist og forfektet et sosialt eierskap over produksjonsmidlene, akkurat som Moxnes gjør i dag. Det er dessverre ikke umulig, og egentlig uunngåelig at Rødt går samme vei dersom de ikke baserer seg på et fast og konkret revolusjonært program. Selv om et radioprogram alene ikke bestemmer fremtiden for et helt program, avslører den sammen med partiets generelle skifte det siste tiåret, og måten Moxnes velger å representere seg selv i møte med angrep, partiledernes holdninger i forhold til grunnleggende spørsmål. Vi sier selvfølgelig ikke at det Moxnes gjorde feil var bare å nekte å betegne Støre som pamp og klasseforræder når han ble spurt (Selv om begge disse tingene er sanne), men generelt et manglende forsvar for hva Rødt står for.

For eksempel, når Rødt blir anklaget for å være autoritær og antidemokratisk, reagerer Moxnes med å oppføre en rekke reformer som AP og Rødt kan kjempe sammen om. For eksempel kampen mot sosial dumping, kampen for en seks timers arbeidsdag, profittfri velferd, og så videre. Moxnes kritiserte imidlertid AP for å være prokapitalistisk, og han kritiserte Støre for det utrolige forræderiet mot arbeiderklassen ved å stemme mot fagforeningene og venstre i forhold til ACER. Problemet med Støre er ikke at han gjør en og annen feil, men at han skal fremstå som en av lederne i arbeiderbevegelsen. Problemet er at Støre er en kapitalistisk politiker med kapitalistiske interesser, hvis viktigste jobb er å underordne arbeidspolitikken til borgerskapet. Han er mer enn en pamp, han er en direkte representant for kapitalistklassen i arbeiderbevegelsen, og Moxnes burde ha åpent og tydelig påpekt dette som grunnen til at han stemte imot arbeiderbevegelsen.

Støre er naturligvis også svært kritisk overfor Moxnes, som leder av et parti som kaller seg selv revolusjonært. Mens Moxnes korrekt påpekte at partiet ikke lenger er stalinistisk, og derfor utelater den «autoritære» tradisjonen, fremfører han svært vage ideer om hva revolusjon betyr for ham, for eksempel «mer demokratisk kontroll over økonomien». Selvfølgelig, som marxister, forstår vi at en «demokratisk økonomi» bare er kompatibel med en fullstendig sosial kontroll over produksjonsmidlene, og en demokratisk planøkonomi. Men Moxnes tar ikke opp hva han mener ved å si at de kjemper for en økonomi som styres demokratisk. Han går ikke langt for å svare på Støres anklager. Han sier at de ikke er autoritære eller antidemokratiske, men kommenterer ikke positivt på hva «sosialisme» er og hvordan det vil gi mer demokrati. De fleste vil se på dette mangelfulle svaret som om Rødt bare bløffer eller dekker seg til. I alle fall, der folk kunne ha blitt overbevist og introdusert for sosialistiske ideer kontra de sosialdemokratiske, fikk de ingen svar og kunne ikke trekke noen konklusjoner.

Moxnes gjør igjen en lignende feil han har gjort før ved å se på velferdsstaten som et grunnlag for samarbeid mellom revolusjonære og sosialdemokrater, der kampen for langsiktige reformer under kapitalismen, som pensjon og helsevesen kan skape sosialisme gjennom kapitalismen. Moxnes har tidligere sagt at velferdsstaten er det nærmeste vi har kommet sosialisme. Dette viser en grunnleggende mangel på forståelse om velferdsstatens historie og natur. Velferdsstaten ble mulig på grunn av unike og særegne historiske omstendigheter, nemlig den kapitalistiske boomen etter andre verdenskrig sammen med reformistenes inntreden i regjeringer. Kapitalistene kunne ha råd til å gi arbeiderne visse betydelige reformer for å opprettholde kapitalismen, samtidig som de holdt arbeiderne unna revolusjonstanker. Ved å sammenligne velferdsstaten med sosialisme, viser Moxnes svakheten i Rødts nåværende teoretiske og praktiske grunnlag. Det er en grunn til at Gerhardsen kom med en norsk «rød skremselspropaganda i «kråkerøy-talen. Velferdsstaten er et kompromiss kapitalismen inngikk som svar på en militant og organisert arbeiderklasse som potensielt kunne styrte systemet. Det er ikke et skritt mot sosialisme, men et kompromiss mellom kapitalister og arbeidere, formidlet gjennom arbeidereliten i fagforeningene og partiledelsen.

Videre har situasjonen snudd, betingelsene eksisterer ikke lenger for at en slik velferdsstat skal kunne bringes tilbake i dag. Vi står midt inne i en av kapitalismens verste kriser. Opplevelsen de greske arbeiderne hadde med SYRIZA i Hellas og den bolivarianske revolusjonen i Venezuela, viser smertefullt hvordan forsøk på å reformere kapitalismen kan ende. Kapitalistene gir ikke reformer, men angriper dem. Den nåværende tiden er ikke forenlig med milde velferdskrav fra 40-årene, men for virkelige, revolusjonære krav som kan ende ulikhetene en gang for alle.

Dette innebærer ikke at vi er imot enhver reform under kapitalismen; Tvert imot er enhver kommunist pliktig til å kjempe for og forsvare alle reformer under kapitalismen som er til fordel for arbeiderne. Det som skiller oss fra reformistene er at for oss er reformer mindre bestanddeler av det endelige målet, avskaffelsen av kapitalismen og omdanne dagens økonomiske forhold til sosialistiske. For reformistene er kampen for reformer en ende i seg selv. Moxnes gjør en stor feil når han trekker den kapitalistiske, klassesamarbeidende velferdsstaten sammen med den revolusjonære arbeiderstaten, der arbeiderne har kontroll over økonomien og den sosiale velstanden. Han burde holdt stand, stått for nasjonalisering og arbeiderkontroll over produksjonsmidlene, et krav som kunne forent tusenvis av arbeidere i fagforeninger og partier og bragt dem nærmere kampen for sosialisme.

Hva må gjøres

Kampen som blir ført mot Rødt av de høyrevridde arbeiderpartipampene og deres kapitalistiske venner i media er et tegn på at kapitalistklassen er redd. De er ikke redd for Moxnes, men bevegelsen bak ham: En bevegelse av tusenvis av unge og arbeidere som kaller seg marxister. At Moxnes ble valgt inn på tinget representerte et stort skritt fremover for norsk klassekamp, og viser potensialet for en revolusjonær marxistisk bevegelse.

Det at vi fokuserer såpass mye på Moxnes svar er for å markere hvor viktig det er at Rødt tar en revolusjonær, og ikke en reformistisk retning. Støres respons som kapitalist er forutsigbar; Det som betyr noe er hvordan vi fra venstresiden kan svare på slike angrep. Vi føler at Moxnes svar var utilstrekkelig og at de avslører alvorlige feil i dagens program og ledelse. Det som vil ta oss fremover er ikke Gerhardsens ideer og det utopiske ønske om å gå tilbake til en etterkrigskapitalisme, og den såkalte «samfunnskontrakten», men marxismens ideer.

Rødt-medlemmer må forberede seg på å kunne svare på forfalskninger fra høyre, ikke med kompromisser, men med dristige ord og gjerninger til fordel for den sosialistiske revolusjonen. Vi må organisere oss for å forsvare revolusjonære og sosialistiske prinsipper mot reformismen, både utenfor og inne i partiet mot de store kapitalistene. Vi må også organisere for å adoptere og utvide den sosialistiske politikken ved hver eneste mulighet. Marxismen er den eneste teorien som kan utstyre oss med de nødvendige verktøyene for å skape en ny verden. I stedet for å feie den under teppet, bør vi åpenbart og entusiastisk forklare nødvendigheten av revolusjon og sosialisme til motstanderne våre og få den til å bli grunnleggende for partiprogrammet. Vil det være vanskelig? Vil vi møte opposisjon? Selvfølgelig! Hele media vil vende seg mot oss og komme med løgner. Men å gå med strømmen, i stedet for mot strømmen, innebærer å forlate de virkelige oppgavene til et marxistisk parti. Vi må forberede oss på å stå opp og kjempe for disse prinsippene og kjempe for ledere som også representerer disse interessene. Sosialistisk Revolusjon forstår nødvendigheten av denne kampen. Hvis du vil bli med oss ​​i kampen for en revolusjonær sosialisme i eller utenfor Rødt og hjelpe oss med å utdanne, organisere og mobilisere arbeiderklassen for revolusjon, henvend deg til oss i dag.