Rosa Luxemburgs liv og idéer

Oversettelse fra: https://marxist.dk/artikler/historie/5448-rosa-luxemburgs-liv-og-ideer.html

Her, 100 år etter Rosa Luxemburgs død, befinner vi oss igjen på et tidspunkt da kapitalismens krise setter den sosialistiske revolusjonen på agendaen over hele verden. Det stilles krav til revolusjonære for å forberede seg på hendelsene som kommer. Det er ikke nødvendig å finne opp hjulet på nytt, vi står på skuldrene til de revolusjonære før oss.

Rosa Luxemburg var en av de viktigste figurene i den internasjonale arbeiderbevegelsen, og sammen med Lenin og Trotskij var hun en av marxismens mest fremtredende representanter. Hun var en av de første i den andre internasjonale til å ta opp kampen mot revisjonisme av marxismen. Her, 100 år etter at Rosa Luxemburg skrev og kjempet, er ikke hennes ideer mindre aktuelle enn de var på hennes tid.

Aktiv revolusjonær og eksil

Rosa Luxemburg ble født i en liten landsby i Polen i 1871. I en alder på bare 16 år ble hun aktiv i den revolusjonære sosialistiske bevegelsen og måtte flykte i eksil. Hun flyktet først til Zürich i Sveits, hvor mange revolusjonere i eksil samlet seg. Her bidro hun til å starte det polske sosialdemokratiske partiet, mens hun var aktiv i den lokale arbeiderbevegelsen.

Hun var også aktiv i Andre Internasjonalen og bare 22 år gammel representerte hun det polske partiet på den andre internasjonale verdenskongressen i 1893.

I 1898 dro hun til Tyskland og ble aktiv i det tyske sosialdemokratiet, SPD, som på den tiden var det største og viktigste partiet i Internasjonalen. SPD ble sett på som modell for resten av partiene i Internasjonalen, ikke minst anså Lenin partiet som et eksempel på en profesjonell organisasjon.

Vi må huske at på Rosa Luxemburgs tid, var den Andre Internasjonalen den eneste internasjonalen som eksisterte, og sosialdemokratiene var revolusjonære partier, hovedsakelig basert på marxistiske ideer. Den Andre Internasjonalen besto av de fremste revolusjonære i verden, inkludert Lenin, Trotskij og Rosa Luxemburg. SPD hadde historiske bånd til Marx og Engels og ble ansett som ortodokse marxister i Internasjonalen.

SPD

Industrialiseringen av Tyskland i siste halvdel av 1800-tallet hadde skapt en militant og frisk arbeiderklasse. Den økonomiske krisen i starten av 1870-årene ga SPD stor fremgang, som den tyske rikskansleren Bismarck forsøkte å blokkere gjennom anti-sosialistlovene, som forbød SPD i 1878 og som var i kraft frem til 1890. Men selv under semi-legale forhold vokste partiet.

SPD kom ut av semi-legaliteten i 1890 med omkring 100.000-150.000 medlemmer og vokste støtt gjennom 1890-årene både i antall medlemmer og stemmer. I 1905 hadde partiet 385.000 medlemmer og 27 prosent av stemmene. Partipressen hadde en enorm leserskare med 90 aviser og tidsskrifter med en sirkulasjon på 1,4 million i 1913. Partiet og dets presse hadde omkring 3500 ansatte og dertil må det tilføyes mer enn 3000 ansatte i fagforeningene.

Alle organisasjoner har en konservativ side og det gjelder enda mer for et partiapparat. Sjelen i et partiapparat er rutine: å organisere møter, samle inn penger, selge aviser, bokføre, korrekturlese og 117 andre små praktiske oppgaver, som er absolutt nødvendige, men som kan føre til en rutineinnstilling, hvor det bredere politiske perspektiv mistes. Samtidig brakte partiets hurtige vekst nye problemer med seg, med et stigende press fra det borgerlige samfunnets omgivelser.

Den Andre Internasjonale ble dannet i en periode, der kapitalismen var i fremgang over hele Europa. Det lange oppsvinget etter krisen i 1873 og den økonomiske ekspansjonen som fulgte i perioden frem til Første Verdenskrig er i siste ende forklaringen på den nasjonalreformistiske degenereringen av SPD og hele Den Andre Internasjonale.

Den økonomiske fremgangen innebar forbedrede forhold for arbeidere i Tyskland, England, Frankrike osv. og oppmyket klassemotsetningene. Det påvirket bevisstheten, ikke minst i de ledende lag i sosialdemokratiet, og ga næring til illusjoner om, at kapitalismen var på vei til å løse sine innebygde motsetninger. Den nye kasten av parti- og fagforeningsfunksjonærer vokste, og i deres leveforhold fjernet de seg mer og mer fra de menneskene de skulle representere. De kom til å utgjøre en småborgerlig reaksjon mot klassekampen, en gruppe som ønsket en fredelig og harmonisk overgang til sosialisme.

Både oppsvinget i slutten av 1800-tallet men også perioden med semi-legalitet under sosialistlovene hadde sine negative konsekvenser. Deler av ledelsen brukte restriksjonene i loven til å utvanne partiets sosialistiske program og skjule deres mål, også etter lovens opphevelse i 1890. Begrunnelsen for utvanningen var å ikke  ”fremprovosere” ny reaksjon fra regimets side og sette legaliteten over styr. Engels kritiserte dem for å være ”kadersosialister”. Allerede fra partiets begynnelse hadde Marx og Engels, bl.a. i deres ”Kritikk av Gotha-programmet” skarpt kritisert de opportunistiske tendensene i SPD, dvs. tendensen til å ofre prinsippene for kortsiktige ”partiske” resultater og ledernes tendenser til kompromisser – et trekk som ikke ble mindre tydelig med tiden.

Reform eller revolusjon

Men på papiret så alt godt ut. Partiet vokste og i taler, dokumenter, artikler osv. ble det talt om kampen for sosialisme, klassekamp og internasjonalisme. Karl Kautsky, SPD’s teoretiker, gikk under økenavnet ”marxismens pave” og ble ansett som vokteren over det marxistiske programmet i partiet. Lenin anså seg som ”Kautskyaner” helt frem til 1914, da han innså, at Rosa Luxemburg hadde hatt rett i sin kritikk av Kautsky. Rosa Luxemburg, som stod midt i kampene i det tyske SPD, kunne i motsetning til Lenin, som befant seg langt fra de interne prosessene, mye klarere se, hvordan Kautsky fungerte som et venstredekke for det høyreorienterte, revisjonistiske byråkratiet, som var under dannelse i partiets topp.

Rosa Luxemburg, som var tett innpå SPD så godt hva som foregikk. Det økonomiske oppsvinget hadde skapt sosiale og økonomiske betingelser for en ”revisjon” av marxismen, som især Eduard Bernstein, en av SPD’s ledere, riksdagsmedlem for partiet fra 1902-1918, stod i spissen for i SPD på slutten av 1800-tallet. Som alle andre revisjonister gjennom historien begynte også Bernstein med å ”oppdatere” marxismen og å ”befri” marxismen fra Hegel (dvs. å fjerne dialektikken). Men det er umulig å fjerne en del av marxismen, ikke minst dialektikken, uten å angripe eller fordreie helheten. Bernstein endte med å avvise alle hovedpillarene i marxismen, ikke bare dialektikken, men arbeidsverditeorien, kriseteorien, den sosialistiske revolusjon osv.

Bernstein fremførte idéen om at gjennom forskjellige tilpasningsmidler ville de interne motsetningene i kapitalismen bløtgjøres og eventuelt fullstendig opphevet. Middelklassen vokste, og derfor ville klassemotsetningene mykes opp. Kapitalismens vekst hadde, ifølge Bernstein, ingen grense, og det ville muligvis stadig komme økonomiske kriser, men de ville ikke nødvendigvis bli verre og verre. Kapitalismen kunne reguleres og kontrolleres, og det var sosialdemokratiets oppgave.

Ifølge Bernstein var arbeiderklassen kun interessert i å forbedre deres materielle leveforhold her og nå. Derfor var ”bevegelsen alt, målet intet” ifølge Bernstein. Den sosialistiske revolusjonen var ikke noe man skulle bekymre seg over, partiet skulle i stedet fokusere på de daglige praktiske kampene for reformer, og gjennom disse ville man ende i sosialisme.

Bernstein lanserte disse tankene i SPD’s teoretiske magasin Die Neue Zeit i 1896 og 1897. Partiets venstrefløy ble indignert, men det kom ingen seriøse svar på Bernsteins tanker fra hverken Karl Kautsky eller andre av partiets ledere. Kautsky var redaktør av Die Neue Zeit og takket faktisk Bernstein for hans bidrag til debatten, i stedet for å komme med et teoretisk motsvar.

Svaret fra partiledelsen var svakt og unnvikende. De ønsket ikke å skade partiets ”enhet” med, hva de anså å være en abstrakt teoretisk diskusjon. Flere svar på Bernsteins artikler ble sendt til Kautsky, men han nektet å trykke dem i Die Neue Zeit.

rosa lux forside

Rosa Luxemburg derimot kastet seg med det samme inn i kampen mot revisjonismen bl.a. i boken ”sosialreform eller revolusjon”, et mesterverk, som fordømmer reformismen og revisjonismen, og som ikke minst er like aktuell og brukbar i dag, som da den ble skrevet i 1899.

Tross partitoppenes forsøk kom det til en konfrontasjon på partikongressen, et åpent sammenstøt mellom revisjonistene og venstrefløyen, der Rosa Luxemburg spilte en prominent rolle.

Rosa Luxemburg forklarte, at dersom Bernsteins ideer aksepteres av partiet, ville det innebære et fullstendig brudd med marxismen. Bernsteins motforestilling mellom reform og revolusjon er, ifølge Rosa Luxemburg, en kunstig adskillelse. For sosialdemokratiet, dvs. det revolusjonære partiet, er den daglige praktiske kampen for reformer, dvs. forbedringer for arbeiderne innenfor rammene av det eksisterende samfunnet den eneste måte den proletariske klassekampen kan ledes og føre hen mot endemålet: maktovertagelsen. For sosialdemokratiet er de to tingene forbundet: kampen for reformer er midlet, mens den sosiale omdannelsen av samfunnet er målet.

I forordet til sosialreform eller revolusjon skriver Rosa Luxemburg:

”Men da det sosialistiske endemålet er det eneste avgjørende moment, som skiller den sosialdemokratiske bevegelsen fra det borgerlige demokratiet og den borgerlige radikalisme, det eneste prinsipp, som forvandler hele arbeiderbevegelsen fra å være et ørkesløst forsøk på å lappe den kapitalistiske samfunnsformen til å bli en klassekamp mot denne samfunnsformen med dens avskaffelse for øye, så er spørsmålet ’sosialreform eller revolusjon?’ i den bernsteinske form det samme for sosialdemokratiet som spørsmålet ’å være eller ikke være?’. Enhver i dette parti må bli klar over, at i oppgjøret med Bernstein og hans tilhengere dreier det seg ikke om den ene eller den andre kampformen, ikke om den ene eller andre taktikken, men om hele den sosialdemokratiske bevegelses eksistens.”

Her forklarer hun samtidig, hvordan enhver ny teoretisk utvikling i begynnelsen alltid lener seg på den gamle linjen, også selv om den er direkte motstridig til den. Den nye teoretiske utviklingen starter med å tale språket til teorien den angriper, og det er først med tiden at ”kjernen kommer ut av det gamle hylsteret” og at innholdet i den nye teorien blir tydelig. ”Man må derfor forsøke å trekke selve kjernen av de bernsteinske teorier ut av skallet uanfektet av de ytre former”.

Det ble satt press på partiets ”sentrum”, inklusive folk som Kautsky og August Bebel, SPD’s formann fra 1892 og frem til sin død i 1913, om å kritisere Bernstein. Kritikken kom da også, men de kritiserte ham mest av alt for å svekke partiet og partiets enhet, ikke for innholdet i det han sa. En annen av SPD’s ledere, Ignaz Auer, fortalte privat Bernstein, hva de alle i virkeligheten tenkte, da han gav ham følgende råd: ”man sier ikke tingene høyt, man gjør dem bare”. En bemerkning som oppsummerer SPD ledernes innstilling og prinsippløshet, og som ikke kan unngå å minne en om ledere av arbeiderbevegelsen i dag.

De kom med innsigelser mot Bernstein, ikke for det han sa eller skrev, men fordi debatten utgjorde en trussel mot partiets enhet. Deres tankegang må ha vært noe i retning av: ”Hvorfor all denne ståhei? Det er ingen grunn til å komme med en teoretisk rettferdiggjørelse av vår opportunisme. Det er ingen grunn til å tale om det, bare gjør det.” Og det var presis hva lederne av SPD var i gang med.

Partiets ledelse håpet på å begrave problemet. De forsøkte å undertrykke diskusjonen og ignorerte især oppfordringene til å gå til handling mot revisjonistene. I full kontrast angrep Rosa Luxemburg den opportunistiske fløyen i partiet for dens fiendtlighet overfor teori:

“Hva er de ytre kjennetegn [på opportunismen – red]? Fiendtligheten overfor ’teorien’. Og dette er ganske selvfølgelig, thi vår ’teori’ dvs. den vitenskapelige sosialismes prinsipper, setter ganske faste rammer for den praktiske virksomhet, såvel med hensyn til de tilstreberske mål som til de anvendte kampmidler og endelig også til selve kampformen. Derfor viser det seg hos dem, de som kun vil jage etter de praktiske suksesser, den naturlige bestrebelse å skaffe seg frie hender, dvs. å skille vår praksis fra ’teorien’ å gjøre seg uavhengig av den.” (Luxemburg, Forord, sosialreform eller revolusjon)

Hun reiste kritikken ikke bare for å ”vinne” flertallet på partikongressen, hvor Bernsteins ideer igjen og igjen ble stemt ned, uten at det forhindret ledelsen i å fortsette som før. Formålet med debatten for Rosa Luxemburg var først og fremst å utdanne medlemmer av SPD, å heve det politiske nivået:

”Så lenge den teoretiske erkjennelse forblir et privilegium for en håndfull ’akademikere’ i partiet, er det alltid fare for å komme på avveie. Først når den store arbeidermassen selv har tatt den vitenskapelige sosialismes skarpe og pålitelige våpen til seg, renner alle småborgerlige innfall, alle opportunistiske strømninger ut i sanden. Men så står bevegelsen også på fast og sikker grunn. ’Det er mengden, som gjør det.’” (Luxemburg, Forord, sosialreform eller revolusjon)

Første Verdenskrig

I praksis hadde SPD ledernes opportunisme nådd et massivt omfang, som for alvor ble tydelig ved utbruddet av Første Verdenskrig. Så sent som i 1912 hadde Internasjonalen vedtatt en resolusjon, Rosa Luxemburg hadde vært med på å skrive, om å gå imot den forestående verdenskrigen.  Allikevel stemte alle partier, mot to (det serbiske og det russiske), i Internasjonalen for krigsbevillninger, dvs. å støtte deres nasjonale borgerskap til å sende arbeidere i krig mot arbeidere fra andre land, i hva som ble et slakteri av millioner. Samtlige av SPD’s riksdagsmedlemmer stemte for krigsbevillninger 4. august 1914.

Spørsmålet om revolusjon og reform var med andre ord ikke en abstrakt debatt om formuleringer om hva som skulle skje en gang i fremtiden, men avgjørende for den praktiske politikken her og nå, med de mest alvorlige konsekvenser.  Uenighetene var ikke så godt kjent blant SPD’s medlemmer og enda mindre i Internasjonalen. Derfor kom SPD ledernes forræderi i august 1914 som et sjokk og ble et kjempe moralsk slag for hele den internasjonale sosialistiske bevegelsen. Det er velkjent, at Lenin trodde, at utgaven av SPD’s avis Vorwarts, som annonserte at SPD’s riksdagsgruppe hadde stemt for krigsbevillningene, var en forfalskning av den tyske generalstaben.

De gamle lederne fra partiets sentrum bukket også under for revisjonismen. Kautsky skrev bl.a., at Internasjonalen var et redskap, som bare var brukbar i fredstid, men ikke i krigstid. Lenin innså endelig Kautskys virkelige ståsted og skrev, ”Jeg hater og avskyr Kautsky mer enn noen annen, med hans ondsinnede, selvtilfredse hykleri … Rosa Luxemburg hadde rett, da hun for lenge siden skrev, at Kautsky har ’en teoretikers underdanighet’ – servilitet, med andre ord, servilitet overfor partiets flertall, overfor opportunismen”.

Forræderiet desorienterte hele internasjonalen. Ved krigens utbrudd, bare tre år før den russiske revolusjonen og fire før utbruddet av den tyske revolusjonen, så situasjonen absolutt ikke ut til å være i de revolusjonæres favør. Der var et utbredt krigshysteri og patriotisme. Internasjonalistene var redusert til en liten gruppe, og de revolusjonære var enda færre. Da internasjonalistene møttes til en antikrigs konferanse i Zimmerwald i 1915 kunne de med Lenins velkjente vittige bemerkning ”få plass i et par togvogner”.

Rosa Luxemburg var helt fra starten av motstander av krigen og imot SPD’s støttte til krigsbevillningene.

liebknecht

Men i SPD var forvirringen utbredt. I august 1914 hadde en gruppe av SPD’s riksdagsmedlemmer vært motstandere av å stemme for krigsbevillningene, men hadde bøyd seg for ”partidisiplinen”. Karl Liebknecht, som satt i riksdagen for SPD, innså ganske fort at det var en feil, og at det var nødvendig å bryte partidisiplinen. Han stemte som den eneste imot krigsbevillningene i desember 1914, hvilket gjorde ham til fokus for all krigsmotstand blant de tyske massene.

Luxemburg og Liebknecht hadde samlet seg med andre krigsmotstandere og i 1916 dannet de Spartakistene, et nettverk innenfor SPD, basert på motstand mot krigen, behovet for internasjonalisme og en ny internasjonal og for en sosialistisk revolusjon.

Rosa Luxemburg måtte tilbringe en stor del av krigen i fengsel. Først fra februar 1915 til februar 1916 og i juli 1916 ble hun satt i ”beskyttelsesarrest”, dvs. fengslet uten retssak, dom eller rett til appel, ifølge myndighetene var fengslingen for hennes egen beskyttelses skyld. Hun ble først befridd fra fengslets såkalte beskyttelse av den tyske revolusjons utbrudd 8. november 1918.

USPD

Krigshysteriet ble hurtig kjølt ned og avslørte krigens barske realiteter av død, sult og kulde. Massene begynte å vende seg mot krigen og krevde tålelige forhold. Under dette presset vokste motstanden mot krigen også hurtig innad i SPD og i mars 1916 nektet et stort SPD mindretal i Riksdagen å stemme for statsbudsjettet, som naturligvis inneholdt krigsbevillninger. De vant utbredt støttte i partiet og fikk kontroll over partiavdelingene i Berlin, Bremen, Leipzig og andre viktige industrielle sentre.

Krigsmotstanderne innenfor SPD holdt sin første nasjonale konferanse i januar 1917 og fikk en mer organisert form. Flertallet i ledelsen av SPD klarte ikke å akseptere dette og opposisjonen ble øyeblikkelig ekskludert. De ekskluderte tok med seg 120.000 medlemmer med fra SPD og dannet det Uavhengige sosialdemokratiet, USPD. SPD beholdt 170.000 medlemmer.

Splittelsen fra SPD foregikk ikke på et prinsipielt grunnlag og det nye partiet var en sammenblanding rent politisk. USPD inneholdt både spartakistene med Luxemburg og Liebknecht, men også Kautsky og selv Bernstein! Alle de tidligere kjente lederne fra SPD var gått med over i USPD.

Den russiske revolusjon

Krigen førte til revolusjonære situasjoner. Det første sted den kapitalistiske kjeden røk, var i dens svakeste led: Russland, hvor revolusjonen brøt ut i februar 1917, og bolsjevikene stod under Lenins ledelse ni måneder senere i oktober i spissen for arbeidernes maktovertagelse.

De, som ønsker å overdrive uenighetene mellom Rosa Luxemburg og Lenin, siterer ofte hennes kritikk av bolsjevikene i 1918. Den er skrevet mens hun satt i fengsel uten adgang til eksakt informasjon over situasjonen i Russland. Hun kritiserte bl.a. deres politikk på jordspørsmålet og oppløsningen av den konstituerte forsamlingen. Hennes analyse var ensidig og grunnleggende sett feil, men på tross av kritikken taler hun slik om Oktoberrevolusjonen:

bolsjevikkerne

”Alt som et parti kunne tilby av mot, revolusjonært vidsyn og fasthet i det historiske øyeblikk, har Lenin, Trotskij og de andre kammerater utvist i rikt mål. All den revolusjonære ære og kapasitet, som sosialdemokratiet i Vesten manglet, ble representert av bolsjevikene. Deres oktoberoppstand var ikke mindre enn den faktiske redningen av den russiske revolusjonen; det var også redningen av den internasjonale sosialismes ære.”

Og hennes hovedpoeng var, at ansvaret for bolsjevikenes ”feil” måtte tilskrives den tyske arbeiderklassen og den manglende verdensrevolusjonen. Samtidig var hun kritisk, fordi hun ønsket å advare mot å mekanisk overføre de russiske erfaringene til Tyskland. En del av hennes kritikk, som den om bolsjevikenes oppløsning av den konstituerte forsamlingen, endret hun senere, da hun selv stod midt i revolusjonen og var fanget i det samme spørsmålet og ”valget” mellom arbeiderråd og borgerlig demokrati, der hun akkurat som bolsjevikene innså, at begge ikke kunne eksistere side om side.

Hun var fullstendig enig med Lenin og Trotskij i, at den russiske revolusjonen kun kunne være gnisten, som skulle antenne verdensrevolusjonen, og at det var den eneste redningen for den russiske revolusjon. I 1918 så det ut til å skje.

Den tyske revolusjon

Gnisten til den tyske revolusjonen var matrosenes mytteri i Kiel. Tyskland var åpenlyst i ferd med å tape krigen, men den tyske generalstaben ønsket å redde den tyske flåtes ”ære” ved å sende marinesoldatene ut på en selvmordsmisjon. Matrosene gjorde opprør, opprettet soldatråd og røde faner vaiet over barakkene. Det spredte seg til arbeiderne i byen og de neste dagene sprang det opp arbeider- og soldatråd over hele Tyskland.

tyskrevo

9. november 1918 ble et arbeider- og soldatråd etablert i Berlin. Det eksisterte nå i Tyskland en situasjon med dobbeltmakt, lik den som hadde eksistert i Russland mellom februar og oktober 1917. En situasjon med dobbeltmakt, dvs. på den ene side et maktorgan for borgerskapet og på den andre siden et maktorgan for arbeiderklassen, er i sakens natur et midlertidig fenomen; i siste ende må den ene form for makt seire.

Makten lå i hendene på arbeiderne og soldatene, men de visste ikke hvordan de skulle holde på den. Som i Russland i februar 1917 så de ikke forskjell på de forskjellige sosialistiske tendensene i arbeiderbevegelsen. En revolusjonær bevegelse vekker millioner til politisk liv for første gang, og det medfører, at i begynnelsen vokser de moderate delene av arbeiderbevegelsen ofte raskere enn de mer radikale og revolusjonære delene. Også av lojalitet og tradisjon sluttet mange arbeidere stadig opp om SPD, som de hadde kjempet for å bygge opp, selv om de ikke var enige i ledelsens politikk. Massene starter med det alternativet, som virker minst vanskelig, og det er først gjennom erfaringer de innser at det som reformistene tilbyr ikke kan løse problemene.

Selv om ledelsen i SPD fikk makten fra arbeiderne hadde de ingen intensjoner om å bruke den i arbeidernes interesse. Det nye lag av ledere i SPD, Ebert, Noske og Scheidemann, hadde ikke noe annet enn forakt til overs for arbeiderne og soldatene, og de gjorde hva de kunne for å holde dem i ro. De anså det som deres fornemmeste oppgave å stoppe revolusjonen. Da prins Max Von Baden spurte Ebert, lederen av SPD, om han ville være på hans side, hvis han klarte å overbevise keiseren om å abdisere, svarte Ebert, ”Hvis ikke keiseren abdiserer, er den sosiale revolusjon uunngåelig. Jeg ønsker den ikke – jeg hater den som synden”. Til slutt måtte Keiseren tre tilbake og en regjering ble opprettet.

SPD forstod, at de ikke uten videre kunne beseire de nye rådsorganene, og manøvrerte det beste de hadde lært, for også å få kontrollen over disse. Sådan gikk det til, at Ebert både ble leder av regjeringen i et borgerlig demokratisk organ, i en koalisjonsregjering mellom SPD og USPD og samtidig folkekommissær for arbeider og soldatrådene, som var dominert av de samme partiene, som i regjeringskoalisjonen. SPD og USPD var altså ved makten i begge maktorganer under dobbeltmakten – som mensjevikene og de sosialrevolusjonære før oktoberrevolusjonen i Russland.

Men revolusjonen var akkurat begynt. Massene lærer gjennom erfaring og de tester de forskjellige politiske partiene og lederne, og begynner med de mest moderate.

USPD var forvirret og ante ikke, hva de skulle gjøre, som et typisk sentristisk parti, dvs. et parti som beveger seg mellom reformisme og revolusjon. Spartakistene var ved revolusjonens utbrudd ikke en virkelig organisasjon, men snarere et løst nettverk innenfor USPD.

Spartakistene utgjorde på dette tidspunktet et bittelite mindretall av den tyske arbeiderklassen. De var modige revolusjonære men hadde sekteriske ultra-venstre tendenser. De kunne se den avgjørende betydningen av arbeider- og soldatrådene, men forstod ikke, at det store flertallet av de tyske arbeiderne stadig hadde illusjoner til det parlamentariske demokratiet, og at de revolusjonæres oppgave var å tålmodig forklare og sammen med massenes erfaringer ødelegge disse illusjonene. I Dresden trakk de seg til og med fra arbeiderrådet, fordi de ikke hadde flertall.

Lenin forklarte, at det er en ting å ha en teoretisk utarbeidet posisjon og noe helt annet å anvende den i konkrete omstendigheter. Oppgaven til de revolusjonære er å forbinde seg til massenes bevissthet, tålmodig forklare og gå gjennom erfaringene sammen med dem skritt for skritt og heve deres bevissthet ved hvert nye stadie.

De eneste, som visste hva de gjorde, var ledelsen i SPD, som klarte å manøvrere i valgene til den nasjonale konferansen for arbeider- og soldatråd 16. desember, og dermed få et flertall. Men møtet viste tydelig, at selv dem som støtttet SPD, bevegde seg raskt mot venstre.

På tross av SPD-flertallet besluttet konferansen med stort flertall å kreve avskaffelsen av den stående hæren og opprettelsen av en folkemilits. Den krevde, at alle gradsbetegnelser i hæren skulle avskaffes og at alle soldater skulle ha rett til å velge egne offiserer med rett til øyeblikkelig tilbakekallelse, og at soldatrådene skulle ha ansvaret for å opprettholde disiplinen i de væpnede styrkene. Dessuten krevde de øyeblikkelig nasjonalisering av de viktigste industriene.

Men SPD ministrene hadde ingen intensjoner om å gjennomføre disse kravene og forsterket i stedet båndene med den tyske overkommandoen. Både den 23 og 24. desember var det sammenstøt mellom den regulære hæren og opprørske matroser i Berlin. Regjeringen hadde krevd halvparten av matrosene avskjediget, og da de nektet, sendte regjeringen tropper mot dem og drepte 67. Det var ikke første gang, de hadde brukt regjeringstropper mot arbeidere og soldater, men denne gang førte det til, at ministrene fra USPD gikk av – en ytterligere radikalisering av situasjonen. De ble erstattet av ministre fra SPD, inklusive Gustav Noske regjeringens selvutnevnte blodhund.

KPD – Tysklands Kommunistiske Parti

Situasjonen ble hurtig mer og mer radikal og polarisert. I slutten av desember vokste presset på spartakistene for å omdanne seg selv fra en sammenslutning til et sentralisert Kommunistisk parti. Spartakistene ga USPD ledelsen et ultimatum om å innkalle til en ekstraordinærkongress for å diskutere den nye situasjon. Det var fra starten tydelig, at lederne av USPD ikke ville akseptere dette kravet, fordi de på en slik kongress ville miste flertallet.

Spartakistene innkallte så til en egen kongress den 29. desember. På kongressen, deltok det 127 delegater og Tysklands Kommunistiske Parti (KPD) ble stiftet. Som mange av de andre nydannede kommunistpartier i andre land bestod det hovedsakelig av unge, som uten tvil var revolusjonære og hadde masser av entusiasme, men som samtidig var utålmodige og hadde ultra-venstre tendenser. Partiet vedtok bl.a. en resolusjon, som Rosa Luxemburg talte imot, om å boikotte valgene til  Nasjonal Forsamlingen i januar med 62 mot 23 stemmer. Boikotten viste seg å være en feiltakelse. Som Lenin hadde forklart i sammenheng med Russland, var parolen ”ned med regjeringen” feil, så lenge bolsjevikene ikke hadde flertall blant den organiserte arbeiderklassen. Bolsjevikene støttet også, helt opp til etter oktoberrevolusjonen, innkallelsen til en grunnlovgivende forsamling, samtidig med at de reiste parolen om ”All makt til sovjetene”.

En annen resolusjon på KPD’s stiftelses kongress foreslo å boikotte arbeidet i de tradisjonelle fagforeningene. I resolusjonen stod det bl.a., at kommunister “skulle fortsette med på det mest besluttsomme vis å kjempe imot fagforeningene!” Mange av de unge kommunistene kunne ikke se forskjell på topp og bunn i fagforeningene, eller at massene ville bevege seg gjennom sine tradisjonelle organisasjoner, dvs. fagforeningene. Før Novemberrevolusjonen hadde fagforeningene hatt 1,5 millioner medlemmer. Ved slutten av desember 1918, bare to måneder senere, var tallet steget til 2,2 millioner og i slutten av 1919 til 7,3 millioner.

Ledelsen for KPD herunder Rosa Luxemburg klarte med store vansker å utsette en beslutning på dette spørsmålet, men stemningen blant flertallet av de unge kommunistene var klart positiv overfor resolusjonens linje. Det hadde alvorlige konsekvenser. Under kongressen foregikk det forhandlinger med en gruppe kalt revolusjonære tillitsmenn, om hvorvidt de skulle gå med i KPD. Det var en gruppe med røtter ute på de største arbeidsplassene især i Berlin, noe Spartakistene manglet. Men da de revolusjonære Tillitsmennene så de sekteriske ultravenstretendensene på kongressen, ikke minst på spørsmålet om fagforeningene, besluttet de å forbli i USPD. Således mistet KPD en viktig mulighet til å sikre seg en base blant arbeiderne især i Berlin, og de ultravenstretendensene, som fremkom på stiftelseskongressen, fikk en stor tilstedeværelse i partiet.

Kontrarevolusjonær provokasjon

Ved starten på året 1919 var staten i en krisetilstand. En del av arbeiderklassen begynte å bli utålmodige, især i Berlin. Et fenomen som sees i alle revolusjoner, der de lag, som har vært lengst fremme i kampen, blir utålmodige etter å gå enda lengre, før de bredere lagene er beredte til å følge etter; et kritisk tidspunkt for en revolusjonær bevegelse. Det var en stor fare for, at dersom arbeiderne i Berlin forsøkte å ta makten alene, kunne de ende med å bli isolerte, som det som skjedde i Russland i juli 1917. Her var arbeiderne i St. Petersburg blitt utålmodige og ønsket å få tilbake det revolusjonære initiativet, men de var forut for arbeiderne og bøndene i resten av Russland. Bolsjevikene advarte arbeiderne i St. Petersburg mot å organisere en væpnet massedemonstrasjon, men da den allikevel fant sted, deltok de i den og forsøkte å gi den en organisert og disiplinert karakter. Demonstrasjonen ble druknet i blod av tropper sendt inn fra provinsen, akkurat som Bolsjevikene hadde advart mot. At Bolsjevikene både hadde forutsett, hva som ville skje, og likevel var gått med i demonstrasjonen, gav dem enorm prestisje og autoritet blant arbeidene, og var en viktig faktor til at de vant flertallet i sovjetene et par måneder senere.

I Tyskland ønsket SPD lederne å fremprovosere en lignende situasjon; å provosere de mest bevisste arbeidere ut i en halsløs gjerning, som ville isolere dem fra det bredere lag og dermed gi SPD lederne og overkommandoen en mulighet til å knuse revolusjonen. SPD angrep politisjefen i Berlin, Eichorn, som var et kjent USPD medlem, og som av mange av de berlinske arbeiderne ble sett på som deres siste bolverk i forsvaret av byen. SPD krevde, at Eichorn trakk seg fra posten, men han nektet. Ledelsen av USPD i Berlin, som diskuterte med de revolusjonære tillitsmennene, vedtok en resolusjon, som støtttet Eichorn og møttes med lederne av KPD.

Ingen ledelse

USPD, KPD og de revolusjonære tillitsmennene sammenkalte til massedemonstrasjoner den 5. januar 1919. Hundretusener av arbeidere marsjerte til politiets hovedkvarter. En revolusjonær komite ble nedsatt med representanter fra USPD, KPD og de revolusjonære tillitsmennene.

Med denne tilsynelatende oppbakkingen besluttet den revolusjonære komiteen å forsøke å styrte SPD regjeringen. Neste dag deltok 500.000 arbeidere i streiker og massive demonstrasjoner fant sted. Flere steder ble besatt av arbeidere (muligvis med innblanding fra provokatører): SPD avisen Vorwärts, jernbanenes hovedkvarter, matvarelagre osv. Den revolusjonære komiteen var i konstante møter under massemobiliseringene, men hadde ingen klar plan og kunne ikke gi noen klar ledelse.

Dette sitatet fra en anonym KPD leder noen år senere beskriver situasjonen:

”Massene var her meget tidlig, fra klokken ni om morgenen i kulden og tåken. Lederne satt i møte et sted, diskuterte situasjonen. Tåken ble tykkere og massene ventet stadig. Men lederne diskuterte. Middag kom og brakte sult såvel som kulde. Og lederne diskuterte. Massene var ekstatiske av spenning. De ønsket handling, noe til å føre dem ut av deres ekstase. Ingen visste hva. Lederne diskuterte. Tåken ble tykkere og med den kom skumringen. Massene vendte triste hjem, de hadde ønsket store begivenheter og de hadde intet gjort. Og lederne diskuterte. De hadde forhandlet i Marstall. De fortsatte i politihovedkvarteret, og de diskuterte stadig. arbeiderne stod utenfor på den tomme Alexanderplatz, med deres rifler i hendene og med deres lette og tunge maskingeværer. Innenfor diskuterte lederne. På politihovedkvarteret var maskingeværene ladd, det var matroser på hvert et hjørne, og i alle rom med utsikt over gaten var det en sydende masse av soldater, matroser og arbeidere. Innenfor satt lederne og diskuterte. De satt hele kvelden og de satt hele natten og de diskuterte. Og de satt stadig ved daggry neste morgen – og diskuterte stadig. Gruppene kom tilbake til Siegesallee, og lederne satt stadig og diskuterte. De diskuterte og diskuterte og diskuterte.” (Forfatterens oversettelse fra Pierre Broué; The German revolusjon 1917-1923)

Ledelsen i KPD, Zentrale, var kommet til samme konklusjon som Bolsjevikene i juli 1917: at det var for tidlig å styrte regjeringen, ettersom de mest fremskredne arbeiderne, arbeiderne i Berlin, ville bli isolerte. Men KPD medlemmene i den revolusjonære komiteen – Liebknecht og Pieck – ble påvirket av de massive demonstrasjonene og endret holdning. De endte med å støtte resolusjonen, som oppfordret til oppstand. Men selv om den revolusjonære komiteen oppfordret til oppstand, hadde de ikke gjort noe for å forberede den og hadde ingen plan for å ta makten. Den revolusjonære komiteen var fullstendig inkompetent, og dens vaklende og endeløse diskusjoner uten noen klar plan eller retning ga kontrarevolusjonen tid til å samle krefter. Denne vaklingen hadde også katastrofale konsekvenser i form av forvirring og desorientering blant arbeiderklassen, som hadde vist seg klare til å handle besluttsomt, men som ble  lagt retningsløse av lederne.

Trotskij forklarer i mesterverket sitt Lessons of October, at tid er en avgjørende faktor i en revolusjon. En revolusjonær situasjon kan i siste ende avgjøres på 24 timer. En revolusjonær ledelse som vakler, er derfor fatal for revolusjonen. “Ledernes vakling, overføres til dem som følger dem, er generelt sett skadelig i politikk, men under en væpnet oppstand, så blir det en dødelig fare.” (forfatterens oversettelse Trotskij, Lessons of October).

Mord

Selv om ledelsen av KPD oprinnelig hadde vært imot oppstanden, nektet de alle, inklusive Rosa Luxemburg, å kalle til tilbaketrekning, da kampen først startet. De sa at det var et spørsmål om revolusjonens ære og prinsipper. Men noen ganger kan tilbaketrekning være nødvendig i kampen for å forberede neste offensiv ordentlig. En revolusjon avgjøres ikke av ”ære” men av styrkeforholdet mellom klassene, herunder ledelse og organisering.

Kontrarevolusjonen slo til. Regjeringen angrep opprøret med frivillige reaksjonære militærenheter i frikorpset og hentet monarkistiske tropper til byen. De arresterte hurtig to av KPD’s ledende medlemmer, Leo Jogisches og Hugo Eberlein, og ministeren Scheideman utstedte en uoffisiell pris på 100.000 mark på Liebknecht og Luxemburgs hoder.

Den 15. januar arresterte frikorps offiserer Liebknecht og Luxemburg, og de ble tatt med til ”forhør”. Begge hadde nektet å gå under jorden, akkurat som Lenin opprinnelig hadde gjort det i juli dagene i 1917, men i Russland hadde Bolsjevikenes ledelse krevd, at han ikke gjorde det allikevel, noe som nok reddet livet hans. Marxister underslår ikke individets rolle i historien; i en revolusjonær situasjon kan enkeltindivider, ledere med en korrekt forståelse, erfaring og autoritet, være en avgjørende faktor. Hadde Lenin blitt et slått ihjel i juli dagenes reaksjon, hadde det fått alvorlige konsekvenser for Bolsjevikpartiet og kanskje innebært et annet utfall for revolusjonen.

I Tyskland var det ingen ledelse, som krevde, at de revolusjonære lederne beskyttet egne liv ved å gå under jorden. De var derfor relativt lett å finne for reaksjonen. Liebknecht var den første som ble ført ut av arresten og skutt. Den offisielle forklaringen var at han ble skutt under et ”fluktforsøk”. Deretter ble Luxemburg ført ut, og hennes kranium ble smadret av en geværkolbe. Hun ble fraktet til Tiergarten og kastet i kanalen. Hennes lik ble først funnet den 31. mai. De ansvarlige offiserene for mordene slapp mer eller mindre uten straff. De virkelig ansvarlige for mordene var den sosialdemokratiske regjeringen, som naturligvis aldri er blitt straffet for dette forræderiet.

Det etterlot det unge KPD uten hode. Den tyske revolusjonen ble beseiret, dog kun midlertidig. Men flere etterfølgende revolusjonære bevegelser, senest i 1923, mislyktes også, og det banet veien for Hitlers maktovertagelse i 1933.

Lær av fortiden

Som revolusjonære må vi lære av fortidens feil, så vi ikke gjentar dem. Vi overlater det til stalinistene å hylle fortidens revolusjonære som ufeilbarlige og legge dem i balsamerte i mausoleer. Det er ingen tvil om, at den beste og eneste revolusjonære hyllest til Lenin, Luxemburg og alle de andre, som ga livene sine for revolusjonen, er å nøye studere deres ideer og liv og å lære av dem, inklusive deres feil.

Rosa Luxemburgs avgjørende feiltagelse var på spørsmålet om organisasjon. Allerede i 1903 kritiserte hun Lenins ”Hva må gjøres” for å være for sentralistisk og å fokusere for mye på behovet for en revolusjonær avantgarde. I realiteten en kritikk av Lenins bolsjevikparti, den avgjørende faktoren for den russiske revolusjons suksess.

Og da Luxemburg, som medlem av ledelsen i den Andre Internasjonale, det internasjonale sosialistiske byrået, skulle behandle spørsmålet om det russiske partiet i 1914, stod Luxemburg på samme side som Kautsky og fordømte, hva de kalte ”Lenins splittelsespolitikk” imot mensjevikene og gikk inn for en gjenforening av de russiske sosialdemokratene. Lenin kritiserte henne for å gjøre revolusjonær aktivitet til et objektivt fenomen og i stillhet forbigå sosialdemokratiets rolle som revolusjonær ledelse.

Hun la stor vekt på massenes spontane initiativ og massestreiken. Det er forståelig, når man ser på hennes kamp mot utviklingen blant byråkratiet i toppen av SPD. Men hennes manglende forståelse over nødvendigheten av å bygge en disiplinert sentralisert kaderorganisasjon, dvs. en organisasjon a la Bolsjevikene, med marxister, som gjennom skolering og erfaring, er i stand til å analysere en situasjon og handle selvstendig, og som kan handle som en sentralisert enhet, viste seg fatal for den tyske revolusjonen.

Luxemburg mente, at det var tilstrekkelig å spred idéene bredt i partiet og blant massene. Hun avviste å bygge en kaderorganisasjon innenfor SPD og USPD for å unngå en splittelse av disse, som hadde skjedd i Russland, der sosialdemokratiet var splittet i mensjevikene og bolsjevikene.

Først i 1916 ble den Spartakistiske Ligaen dannet, men som et løst nettverk på Rosa Luxemburgs insisterende. Hun holdt fast i SPD og deretter USPD, mens de revolusjonære kun var samlet i et løst nettverk helt frem til nyåret 1918/1919, hvor KPD ble dannet midt i revolusjonens hete. Denne mangelfulle organiseringen av et revolusjonært kaderparti, som kunne lede de tyske arbeidere i den tyske revolusjonen, var årsaken til revolusjonens nederlag. Alle som ønsker å endre verden, må lære denne leksen og bruke det i dag.

rosa lux taler

Rosa Luxemburg var langt fra ufeilbarlig (den eneste, som ikke begår feil, er den, som intet gjør). Hun tok feil i kontroversene med Lenin i spørsmålet om nasjonalitetenes rett til selvbestemmelse og også på spørsmålet om kapitalens akkumulasjon og imperialisme. Men hun gjorde det alltid ut fra et revolusjonært standpunkt. Hun kjempet med nebb og klør for marxismen og den sosialistiske verdensrevolusjonen. Hun var aldri bare en ”ja-sier”, men forholdt seg kritisk og stod klippefast i sitt forsvar for marxismen overfor revisjonisme og reformisme. Og ikke minst var hun villig til å erkjenne og rette på egne feil som på spørsmålet om den konstituerte forsamlingen.  Så på tross av hennes feil hører hun til blant de største av de revolusjonære.

Lenin karakteriserte henne slik etter hennes død:

”En ørn kan ofte fly lavere enn en høne, men en høne vil aldri klare å fly like høyt som en ørn. Rosa Luxemburg tok feil, da det gjaldt spørsmålet om Polens uavhengighet; hun tok feil i 1903 i bedømmelsen av mensjevismen, hun tok feil, da det gjaldt teorien om kapitalakkumulasjonen, hun tok feil, da hun i juli 1914 sammen med Plekanov, Vandervelde, Kautsky og andre gikk inn for en forening mellom bolsjevikene og mensjevikene; hun tok feil i sitt fengselsskriv fra 1918, (som hun for øvrig etter å ha forlatt fengselet i slutten av 1918 og i begynnelsen av 1919 stort sett korrigerte). Men tross alle hennes feil var – og forble hun for oss – en ørn. Og ikke bare vil kommunister over hele verden verne hennes minne, men hennes biografi og hennes samlede verker […] vil tjene som lærebøker til å trene mange generasjoner av kommunister over hele verden.”(Utdrag fra Lenins ’Notes of a Publicist”, oversatt fra Marxist.com)