I det Johansen la en stopper for den sosiale kontakten i Oslo, kan en spørre seg om hvorfor eller hvordan vi har kommet tilbake til situasjonen i våres, etter at det så ganske lyst ut i sommer, da Norge hadde vært nedstengt siden slutten av mars. Smitteraten gikk drastisk ned. R-tallet var under 1, og smitten var under kontroll. Slik var ihvertfall inntrykket, selv om det kom en del formaninger om at den sosiale distanseringen fortsatt gjaldt. Landet begynte å åpnes, ikke bare innad, men også utad i sammenheng med at smitteraten gikk ned på kontinentet. Nå er derimot smitten på samme nivå som i mars igjen. Faktisk har den siste uken gitt nye rekorder i antall smittede, og sykdommen har igjen krevd liv. 

I pressen har det blitt pekt på unges skjødesløse bevegelsesmønster og heftige festing, slik som på grottefesten på St. Hanshaugen. Det kan nok stemme at yngre mennesker har vært en faktor for at smitten har vedvart i samfunnet. Fra sommeren og fram til nå var smitten størst blant de unge, og den forholdt seg også mest blant unge. Men ikke nå lenger, nå har smitten nådd de eldre lagene og flere hundre har blitt satt i karantene. Med dette har enkelte rettet en moralsk finger mot de unge, med anklager om at det finnes en større andel unge som bare tenker på seg selv og mangler empati overfor folk i risikogruppen. 

Hele det kapitalistiske systemet spiller på individets frihet og er basert på at den enes suksess fungerer som den andres undergang, og da er det kanskje ikke så rart at enkelte mangler empati overfor andre. Men de unges tilsynelatende manglende empati er uansett ikke hele forklaringen, og med tanke på at det ikke har vært veldig mye smitte på skolene eller universitetene, er nok heller ikke denne gruppen den viktigste faktoren for smitten som pågår nå. 

Vi er hverken medisinske eksperter eller utdannet innen epidemiologi, men når kapitalistiske land stenger ned, er det klart at dette er en alvorlig sykdom. Som The Economist viser til, førte den totale nedstengningen til at smitten gikk drastisk tilbake, men samtidig kom magasinet med en viktig forklaring på en årsak til at smitten har eksplodert igjen i Europa. At restauranter og barer har vært holdt åpne uten noen noen begrensninger, og kanskje det viktigste; at grensene har vært åpne for å holde turistnæringen oppe. Mennesker har fått reise rundt mellom landene uten karantene eller noen som helst oppfølging fra myndigheter. 

I frykt for flere store konkurser og nye redningspakker ble økonomien holdt åpen, omtrent slik den var før corona. Det er ingen hemmelighet at under kapitalismen så er det profitten som holder samfunnet gående. Systemet var i knestående da profitten tørket inn i mars og april. Siden da har dilemmaet for politikerne vært mellom hensynet til folkehelsen og den økonomiske krisen som fortsatt utfolder seg. Som The Economist i samme artikkel sier, er at da «covid-19 truet med å fylle sykehus, stengte europeiske land ned og satte begrensninger på alle slags aktiviteter. Antallet gikk ned, og sykehusene var i ferd med å tømmes». 

Men nå har sykdomstilfellene økt, og nye restriksjoner har blitt innført, restriksjonene i Norge har fulgt restriksjonene i Europa. Treningssentre er stengte og skjenkestopp er innført. Likevel er det noen store forskjeller fra nedstengningen i mars og april, fellestrekk for omtrent alle europeiske land. Restriksjonene er ikke like strenge, og skoler holdes fortsatt åpent. Antoine Flahault, professor i epidemiologi ved universitetet i Genéve og sjef for Institute of Global Health har sagt at flere land gjør som Sverige, men at de ikke tør å innrømme det. I tillegg så er det vinter og mørkere tider i vente, der folk holder seg mer innendørs og høysesong for diverse sykdommer. Dette er faktorer som gjør at denne milde formen for nedstengning ikke vil ha samme effekt som den som ble iverksatt i våres, forklarer The Economist. 

I samme artikkel viser The Economist til at det ikke eksisterer noen særlig vilje blant de europeiske politikerne til å iverksette en fullverdig nedstengning som i våres. Folket orker ikke mer, det har ikke moralen, det blir fort lei, viljen er ikke der, er noen av argumentene mot fullstendig nedstengning. Disse argumentene hører vi også i Norge. Det er klart at det ligger noe i dette, det er krevende å være sosialt isolerte for et sosialt vesen som mennesket. På kontinentet har det vært enkelte protester mot restriksjonene som har kommet med pandemien. Men disse protestene har ikke bare vært rettet mot restriksjonene i seg selv, men mer mot de økonomiske konsekvensene de har. Arbeidsledighet, konkurser og økonomisk ruin er det arbeiderklassen og elementer i middelklassen står overfor når restriksjoner innføres. I tillegg har mange av restriksjonene virket ganske motsigende, og på mange arbeidsplasser bestemmer sjefene at arbeiderne må møte opp til tross for myndighetenes anbefalinger. Her i Norge har griske kapitalistiske konserner som hurtigruten og i bygningsindustri fått tillatelse til å bruke billigere utenlandsk arbeidskraft, som også har vært unntatt karantenereglene. Det er nettopp serviliteten overfor kapitalismen som har ført oss tilbake til situasjonen i mars. 

Det er de økonomiske grunnene som veier tyngst, og ikke akkurat hensynet til vanskeligstilte barn. Det er de økonomiske konsekvensene som er for store, ingen politikere har lyst til å måtte komme med nye kostbare redningspakker eller risikere en enda større økonomisk krise. Dermed ofres småfiskene, mens de store monopolene skjermes.

I Norge er inntrykket, at rådene politikerne får fra helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kommer fra et rent helsemessig perspektiv, men det er ikke hele sannheten. Helsedirektoratet og FHI kommer med helsefaglige vurderinger basert på de økonomiske omstendighetene og det er politikerne, regjering og byråd som i siste instans tar avgjørelser basert på anbefalingene de får fra de forskjellige institusjonene. Derfor er håndteringen av pandemien ikke bare et rent helsefaglig spørsmål, men også av økonomisk og politisk art. 

Professor i sosialmedisin Steinar Westin er ganske tydelig når han sier at for corona er det bare én bølge, og at smitteøkningen man opplever nå er en del av det samme utbruddet som rammet i vår og en konsekvens av at man har lettet på restriksjonene. En kan stille seg det spørsmålet om hva som hadde hendt dersom sykdommen hadde vært enda dødeligere.

Det er på tide at vi legger de kapitalistiske føringene til side og iverksetter alle tiltak de medisinske ekspertene mener er nødvendige for å stanse pandemien, samtidig som regjeringen kommer med en garanti på at ingen mister hus og hjem. 

• Ingen utkastelser

• Stans alle leiekostnader — Olav Thon og hans like klarer seg godt uten leieinntekter under pandemien.

• Frys alle nedbetalinger av lån for alle som er uten arbeid

• Full lønnskompensasjon for alle permitterte og arbeidsledige

• Dobling av lønnen til alle i samfunnskritiske yrker