Myanmar: For et væpnet arbeideropprør for å styrte militærjuntaen

En revolusjon pågår i Myanmar. Massene viser enormt mot i møtet med den brutale volden til militærjuntaen. Arbeidere og unge planlegger å forsvare seg og alliere seg med organisasjoner til undertrykte etniske grupper. Et væpnet arbeideropprør og en komplett generalstreik må organiseres for å styrte den morderiske juntaen!

Brutaliteten til den militære juntaen i Myanmar er åpenbar. Lørdag 27. mars ble mer enn 100 mennesker drept under protester, inkludert flere barn, blant dem en femåring. Dette var den blodigste dagen siden kuppet 1. februar, og det totale antallet drepte oversteg 400. Siden 27. mars har tallet steget til over 500. Videoer og bilder viser at sikkerhetsstyrker skyter på ubevæpnede sivile, skyter mennesker i hodet og ryggen, for så å danse feirende.

Til tross for dette barbariet, viser befolkningen i Myanmar – arbeidere og unge, enormt mot og besluttsomhet, og strømmer til gatene i bølge etter bølge av protester, og risikerer livene sine hver dag. «De dreper oss som fugler eller høner, i egne hjem,» sa Thu Ya Zaw til Reuters, under en protest i den viktige byen Myingyan, der minst to mennesker ble drept. “Vi vil fortsette å protestere uansett. Vi må kjempe til juntaen faller.”

Generalene utviste ren arroganse, da de samme dag som massakren holdt en overdådig fest for å feire Hærens dag. Der var de alle kledd i sine fineste klær, spiste dyr mat og drakk champagne, mens vanlige arbeidende mennesker ble skutt på gatene. De samme generalens uhøflighet kunne sees neste dag, da sikkerhetsstyrker angrep sørgende som deltok i begravelsen til demonstranter som ble drept de foregående dagene.

Alt dette vekker en enorm og utbredt harme. Det arbeidende folket, ungdommen, bønder og de etniske minoritetene ser daglig mennesker bli drept på gata, og det er en økende erkjennelse at en fredelig protest ikke er nok til å få styrtet dette forhatte regimet.

Vold mot minoriteter og motstand fra folket

Vold mot minoriteter ble bevitnet i helgen nær Salween-elven i Mutraw-distriktet i Karen. Lørdag kveld ble Deh Bu Noh-landsbyen i Mutraw-distriktet bombet, noe som førte til minst ni dødsfall og flere skadede blant de 10 000 menneskene som har bosatt seg i og rundt landsbyen. Søndag var det flere bomberaid og omtrent 3000 landsbyboere forsøkte å flykte til Thailand, hvorav noen ble kynisk sendt tilbake av den thailandske grensekontrollen.

Karen-folket har krevd selvbestemmelse i flere tiår og vet godt hvor brutalt Myanmar-militæret kan være. Bevegelsen til Karen-minoriteten ledes av Karen National Union (KNU), som har en væpnet fløy, Karen National Liberation Army. Dette er en av flere etniske væpnede organisasjoner som har kjempet for større autonomi fra sentralregjeringen.

En lignende situasjon eksisterer i Kachin-staten ved den nordlige grensen til Kina. Her har Kachin uavhengighetsorganisasjon/hær (KIO/A), en av de viktigste væpnede gruppene i Myanmar, kjempet mot sentralstaten siden 1961, og de siste ukene blusset væpnede sammenstøt opp igjen i fire bydeler i staten nesten på en daglig basis. Noe lignende skjer i Nord-Shan-staten.

For tiden er de væpnede etniske gruppene det eneste militære alternativet til Myanmar-hæren og politiet. Faktisk har de, i områdene der de er sterke, brukt sine væpnede enheter til å forsvare lokalbefolkningen under protester. Den 14. februar kom KNU offisielt ut til støtte for protestbevegelsen og la til at den ville beskytte alle demonstranter uavhengig av hvilken etnisk gruppe de tilhører, og siden da har den utplassert forsvarsenheter som følger demonstrantene på gata.

Vi kan se hvordan de væpnede etniske organisasjonene på denne måten nå antar en helt annen rolle, da unge i de store byene – som hovedsakelig tilhører Bamar-folket (68 prosent av befolkningen) – har begynt å trekke konklusjonen om at “fredelige protester” ikke fører dem noen steder, og at det som kreves er en organisert væpnet respons for å styrte militærjuntaen, og noen av dem henvender seg til de væpnede etniske gruppene for hjelp og militær trening.

The Guardian rapporterte den 20. mars 2021 i artikkelen ‘Myanmar’s besieged resistance dreams of ‘people’s army’ to counter junta’, hvordan ungdommen trekker revolusjonære konklusjoner. Den siterer en ung protestant som forklarer hvordan unge mennesker ser på YouTube for å lære å bruke våpen: «Yangon ser ut som en krigssone, bortsett fra at bare den ene siden har våpen. Derfor trenger vi en hær. Vi blir nødt til å trene og kjempe samtidig; vi har ikke tid igjen.” En ung kvinne sitert i den samme artikkelen sier: “Jeg vil støtte CRPH [komiteen som representerer Pyidaungsu Hluttaw, et organ som hevder å være den legitime representanten til den avsatte valgte regjeringen] hvis den bestemmer seg for å danne en hær. Jeg vil tvinge mannen og broren min til å bli med, men jeg må passe på barnet mitt.”

En interessant rapport dukket opp i New York Times 24. mars 2021 (‘I Will Die Protecting My Country’: In Myanmar, a New Resistance Rises‘) som gir oss en ide over hva som skjer:

“I en jungel i grenselandene til Myanmar svettet troppene gjennom en grunnleggende trening. De lærte hvordan de skulle lade en rifle, trekke ut sikringen til en håndgranat og lage en brannbombe.

“Disse kadettene er ikke medlemmer av Myanmars militære, som tok makten i forrige måned og raskt påtvang landets befolkning en voldsom brutalitet. I stedet er de et eklektisk korps av studenter, aktivister og vanlige kontorarbeidere som mener at det å slå tilbake er den eneste måten å beseire en av verdens mest hensynsløse væpnede styrker.

«Jeg ser på militæret som ville dyr som ikke kan tenke og er brutale», sa en kvinne fra Yangon, Myanmars største by, som nå var i jungelen i en ukes boot camp. I likhet med andre som har sluttet seg til den væpnede kampen, ønsket hun ikke at navnet hennes ble publisert av frykt for at Tatmadaw, som Myanmar-militæret er kjent som, ville blinke ut henne.

– Vi må angripe dem, sa hun. ‘Dette høres aggressivt ut, men jeg tror vi må forsvare oss.’

“Etter uker med fredelige protester mobiliserer frontlinjen i Myanmars motstand mot kuppet 1. februar til en slags gerilja. I byene har demonstranter bygget barrikader for å beskytte nabolag mot militære framstøt og lært hvordan man lager røykbomber på internett. I skogene trener de på grunnleggende krigføringsteknikker og planlegger å sabotere militært tilknyttede fasiliteter.”

Dette er en revolusjon!

Det vi har her er en pågående revolusjon. Det er ingen annen måte å beskrive det på. Konklusjonen som ungdommen og arbeiderne – eller i det minste de mest avanserte lagene blant dem – nådde om at det kreves et væpnet svar på regimet, er helt korrekt. Enhver revolusjonær støtter dem. Dette er ikke tiden til å vingle på dette spørsmålet. Det er ikke rom for kompromisser med dette regimet. Det er et spørsmål om “enten … eller …”: enten tar massene avgjørende tiltak og går hele veien for å styrte dette regimet, ellers vil de møte blodige konsekvenser og et forferdelig nederlag.

Trykket nedenfra vokser. Og det forklarer hva den samme artikkelen trekker frem, det faktum at de samme borgerlige liberale, som hittil har forlatt massene forsvarsløse, har begynt å mane til en opprettelse av en «føderal hær», som vil omfatte de forskjellige etniske væpnede organisasjonene.:

“… det er en økende erkjennelse av at en slik innsats [dvs. fredelig protest] kanskje det ikke er nok, at Tatmadaw [Myanmar-hæren] må motvirkes på sine egne premisser. I forrige uke sa restene av det avsatte parlamentet, som anser seg selv som den legitime regjeringen, at det var nødvendig med en ‘revolusjon’ for å redde landet. De har bedt om dannelse av en føderal hær som respekterer forskjellige etniske grupper, ikke bare flertallet Bamar.”

14. mars publiserte CRPH en uttalelse der de forklarte folket at de ifølge loven har rett til å forsvare seg mot vold og la til at:

«Komiteen anerkjenner, registrerer og gratulerer oppriktig alle etniske væpnede revolusjonære organisasjoner som gjør en innsats sammen i tankene til brødre og søstre med den sterke forpliktelsen til å bygge en føderal demokratisk union«.

CRPH har også uttalt at målet nå er å etablere en «føderal demokratisk union».

Det er virkelig ironisk at de samme borgerlige liberale har henvendt seg til de væpnede etniske gruppene for hjelp i kampen mot militærjuntaen. Vi bør ikke glemme at mens de etniske minoritetene ble bombet, voldtatt og drept; mens hele landsbyer ble nedbrent; mens tusenvis av mennesker var på flukt fra Myanmar; mens en kampanje med «etnisk rensing» i Rakhine drev 700 000 mennesker som tilhørte Rohingya minoriteten inn i Bangladesh; støttet de borgerlige liberale i NLD og Aung San Suu Kyi (også referert til som ASSK) militæret og rettferdiggjorde deres handlinger.

Det er grunnen til at disse damene og herrene fra NLD ikke kan stoles på. De lovte tidligere å komme til enighet med de forskjellige etniske minoritetene, men når de satt i embetet, forrådte de dem og gikk sammen med militæret. Hvorfor skal de stoles på denne gangen?

Time magazine publiserte en artikkel i 2018 på 30-årsjubileet for opprøret i 1988, og påpekte at:

“Selv under Suu Kyis styre holder Myanmar fortsatt 245 politiske fanger bak lås, ifølge AAPP [Assistance Association of Political Prisoners – Burma], 48 av dem er i forvaring. NLD – der mange selv har vært tidligere fanger – har fortsatt latt juntaens lover få regulere ytringsfriheten og forsamlingsfriheten, og har møtt et internasjonalt sinne for unnlatelsen i å fordømme militærets kampanje mot Rohingya.

“‘NLD er ikke en regjering som respekterer menneskerettighetene og den slags friheter som folk var på gatene og protesterte for,’ sier Mark Farmaner, direktør for Burma Campaign UK, en London-basert rettighetsadvokat-NGO. ‘Den NLD-ledede regjeringen [har] absolutt ingen interesse i å rette opp tidligere urett’.”

Arbeidere og ungdommen, bøndene og de etniske minoritetene bør derfor ikke stole på de borgerlige liberale. I dag later de som om de er vennene dine, men i morgen vil de forråde deg. De forsvarer ikke interessene til de arbeidende massene i Myanmar. Deres rolle er å bevare de rikes eiendom fremfor alle andre bekymringer. Det er grunnen til at de kompromitterte med militæret i utgangspunktet.

Intet klassekompromiss: for et væpnet arbeideropprør

Arbeidsfolkene i Myanmar kan bare stole på sine egne krefter. Det er et enormt revolusjonært potensial blant de modige Myanmar-massene, som man kan se hver dag på gatene. Det har vært kraftige streiker, inkludert generalstreik. Det har til og med vært noen tilfeller der politibetjenter har desertert og flyktet til India i stedet for å skyte på eget folk. Men for at det revolusjonære potensialet skal føre til en vellykket revolusjonær maktovertakelse av massene, er det som kreves et stort revolusjonært parti i stand til å samle alle krefter som vellykket kan styrte dette regimet. Et slikt parti ville utstede en oppfordring til revolusjonære handlinger, inkludert væpnet handling.

Etter at mer enn 500 demonstranter ble drept av Myanmar-militæret, blant dem små barn, er det ikke noe rom for kompromisser med hæren. Det som kreves er et væpnet svar på militærets terror. Spørsmålet er: hva slags bevæpnet respons?

Her er noen gode råd som Lenin ga til arbeidere og unge i Russland i 1905 etter at tsarens keiserlige soldater skjøt på ubevæpnede arbeidere, drepte over 1000 og såret rundt 2000 til på det som ble kjent som «Blodige Søndag», (søndag 22. januar, 1905) i St. Petersburg. Dagen før var preget av en fredelig stemning, der et demonstrasjonstog skulle komme med en anmodning til tsaren. Etter massakren endret stemningen seg over natten til en som ønsket våpen for å slå tilbake. Forargelsen deres var ubeskrivelig.

Lenin lekte ikke med ord. Han snakket ikke om en «fredelig protest». Nei, tiden for fredelig protest var over, og dette skrev han:

“De må bevæpne seg så godt de kan (rifler, revolvere, bomber, kniver, stokker, filler fuktet med parafin for å starte branner, tau eller taustiger, spader for å bygge barrikader, pyroxylinpatroner, piggtråd, spiker [ mot kavaleri], etc., etc.). Under ingen omstendigheter må de vente på hjelp fra andre kilder, ovenfra, utenfra; de må skaffe alt selv.”

Lenin skrev dette i sin artikkel i 1905, Tasks of Revolutionary Army Contingents, og jeg vil råde enhver tenkende ungdom i Myanmar i dag til å lese hele teksten.

Vi bør imidlertid også huske på at de mest revolusjonære lagene i Myanmar-ungdommen tidligere drog lignende konklusjoner. Etter den brutale militære undertrykkelsen  av 1988-bevegelsen forlot mange studenter byene og gikk inn i jungelen til grenseregionene for å få opplæring fra etniske væpnede grupper, eller til nabolandet Thailand. All-Burma Democratic Students Front tok våpen, og organiserte en tiår lang væpnet kamp, ​​men de mislyktes i sine forsøk på å styrte militærregimet, og de ble forrådt og knust, under svært vanskelige forhold på bakken, av sykdom, mangel på forsyning og lite våpen.

Ideen om å skape en alternativ føderal hær under de nåværende forhold er et skritt fremover. De vil bli nødt til å hente inn alle de undertrykte lagene i Myanmar-samfunnet, som utgjør det overveldende flertallet av befolkningen. De etniske minoritetene har blitt undertrykt i flere tiår, og noen av dem har vært involvert i geriljakrigføring mot de sentrale myndighetene. Deres krav om større autonomi bør anerkjennes av protestbevegelsen, og retten til selvbestemmelse bør reises av bamar-arbeiderne som en måte på å komme seg over de årene av mistillit som bevisst er blitt fremmet av militæret.

Bøndene på landsbygda har vært involvert i kamper mot frarøvelse av land av både militære og multinasjonale selskaper. Bøndene har all grunn til å slutte seg til en slik hær, og de kan spille en viktig rolle i å støtte bevegelsen i byene. Dette innebærer å anerkjenne bøndenes rett til kontroll over eget land.

Vi må imidlertid spørre oss selv om hva de overordnede målene for en slik føderal hær vil være. Kan det begrense seg til å bare fjerne militæret og sette NLD og ASSK tilbake på kontoret? Hvis det er tilfelle, må bevegelsen bare belage seg på å bli forrådt igjen av de liberale. Disse fanges mellom den enorme vreden til massene som har et brennende ønske om å fjerne militæret på den ene siden, og presset fra den velstående klassen av kapitalister på den andre, både utenlandske og innenlandske, som ønsker kontinuitet i systemet sitt.

Man kan ikke kan tjene to herrer samtidig. Interessen til arbeiderne og bøndene er ikke de samme som interessene til fabrikkeierne. Ethvert klassekompromiss i denne situasjonen vil ende opp med at de på bunnen taper. De lykkes kanskje i å midlertidig fjerne generalene fra makten, men vil de fortsette å ekspropriere lederne til hæren? La oss ikke glemme at militærkasten også er en viktig del av den kapitalistiske klassen i Myanmar. Vil de renske ut alle offiserer og ødelegge hærapparatet slik det nå eksisterer? Da de sist var i regjering, gjorde de ikke det. Nei, alt man kan forvente av disse menneskene er nok et svik.

Det som kreves er en uavhengig organisasjon av Myanmars arbeiderklasse. Arbeiderne har allerede fagforeninger, men dessverre ledes disse for det meste av byråkrater som er bundet med hender og føtter til NLD, dvs. til det politiske apparatet til den kapitalistiske klassen: fabrikkeierne, som daglig undertrykker arbeidere. Noen fagforeningsledere, som for eksempel i klesarbeidernes fagforening, har utpekt seg som mer militante, men mesteparten av fagforeningslederne beveget seg først da arbeidere begynte å presse dem.

Disse såkalte «lederne» har sendt appeller til FN og til og med til USA og planter illusjoner om at de «vestlige demokratiene» kan redde situasjonen. I en tidligere artikkel om Myanmar forklarte vi at «utover litt fordømmelse og sanksjoner som pålegges noen få individer på toppen av militærregimet, vil ikke USA sende noen militære styrker til Myanmar». Folket har måttet lære den bitre leksjonen om sannheten i disse ordene.

En fullstendig generalstreik

Det som må til, er å styrte militærjuntaen med arbeiderklassens metoder. Det innebærer å organisere for en totalstreik. Det har vært flere generalstreiker som har avslørt den enorme støtten en slik handling har blant arbeiderne i Myanmar, men i en situasjon som denne er det ikke nok med en eller to dagers generalstreik. Det som kreves er en total nedleggelse av økonomien, en utvidet generalstreik.

Arbeiderne har makten til å gjøre dette. De kan blokkere all jernbane- og veitransport; de kan blokkere havnen; de kan stanse strømforsyningen og distribusjonen av drivstoff, med slike metoder kan selv hæren rammes. En slik generalstreik må ledsages av en okkupasjon av alle arbeidsplasser, skoler og universiteter, sammen med en okkupasjon av alle administrasjonssentre. Hvis en slik generalstreik organiseres i hvert hjørne av Myanmar, i hver stat, hver by, hver landsby, forenes alle de arbeidende menneskene, bamarene og andre etniske minoriteter, vil ikke hæren ha krefter nok til å undertrykke hele folket.

For at en slik generalstreik skal lykkes, vil det også kreve valg av streikekomiteer på alle arbeidsplasser, og nabolagskomiteer i alle bydeler og landsbyer. Disse organene kan overta driften av lokale saker. Disse komiteene vil kreve koordinering av en nasjonal komité, som vil bli et uttrykk for arbeidernes og bøndenes makt over landet. Det ville sende en beskjed til massene om at det nå er en ekte revolusjonær ledelse, valgt og kontrollert av massene selv.

Imidlertid, for at dette skal lykkes må målet være å organisere et væpnet folkeopprør. Derfor er det nødvendig med en væpnet arbeider-forsvarsstyrke – en arbeidermilits – under kontroll av streikekomiteene må opprettes før bevegelsen. Mange, inkludert borgerlige liberale i Myanmar, og til og med regjeringene i de imperialistiske landene i Vesten, sier at handlingene til denne militærjuntaen er kriminelle. Vel, dersom handlingene virkelig er kriminelle, har massene all rett til å finne våpen for å bekjempe disse kriminelle.

Myanmars arbeiderorganisasjoner bør appellere til arbeiderorganisasjonene i andre land om hjelp, ikke i form av formelle resolusjoner eller protestord, men med konkrete handlinger. Kombinert med en allmenn generalstreik i Myanmar, bør det være en internasjonal arbeiderboikott av landet. I vår forrige artikkel, sitert ovenfor, ga vi eksempler på arbeiderboikotter tidligere. En slik boikottkampanje ville få et enormt oppsving dersom arbeiderorganisasjonene i Myanmar etterlyste en slik handling.

Arbeiderbevegelsen i andre land burde også bevisst organisere seg for å skaffe midler til å hjelpe Myanmars arbeidere og ungdommer med å få våpnene de trenger for å bekjempe dette brutale regimet. Vi har en historisk presedens i Spania på 1930-tallet. Da Franco organiserte kupp, reiste arbeidere og bønder seg i våpen og kjempet mot fascistene. Og arbeidere over hele Europa og utover dro til sine spanske brødre og søstre for å kjempe og å hjelpe dem med å skaffe våpnene de trengte. At de spanske arbeiderne og bøndene til slutt kom tapende ut, skyldtes feilaktig politikk fra arbeidernes ledere, som nettopp stolte på de liberale, som spilte en forrædersk rolle. Hovedpoenget er imidlertid at arbeiderne i andre land gjorde alt de kunne for å hjelpe revolusjonen i Spania. Det er det som kreves i dag.

Dersom en total generalstreik, kombinert med en avgjørende oppfordring til et væpnet opprør, organiseres, vil det sende en klar melding til rekkene i politiet og hæren. Vi har sett enkelte politibetjenter flykte til India for å unngå å måtte skyte på eget folk. Men det som kreves er ikke å rømme landet, men å gå over til bevegelsen med egne våpen. Som The Guardian- artikkelen sitert ovenfor påpeker, «En vellykket væpnet motstand vil trolig kreve avhopp av militære eller politienheter som bringer med seg våpnene …»

Et tydelig lederskap fra den organiserte arbeiderklassen kan transformere potensialet for at seksjoner i militæret og politiet bryter rekkene og går mot sine egne offiserer til en realitet. Det vil kunne tippe balansen til fordel for bevegelsen og en start på prosessen med en bevæpning av arbeiderklassen, som er den eneste måten å få slutt på marerittet som Myanmar-massene står overfor i dag.

For totalstreik!

For en væpnet arbeiderstyrke!

Forbered et væpnet folkeopprør for å styrte juntaen!