Krisen som startet i 2008 avslørte kapitalismen. Den innledet en prosess der millioner av unge og arbeidere begynte å stille spørsmål ved ikke bare såkalt «nyliberalisme», men også kapitalismen i seg selv. I stedet for å dytte venstresiden til makten, har kapitalismens krise ført til en krise innad i venstresiden. Ved første øyekast virker dette som en motsetning, men hvis vi ser under overflaten, ser vi at dette skyldes reformismens begrensninger i nåværende periode.

Hva er reformisme? Reformisme defineres først og fremst av en motstand mot å bryte med kapitalismen. I stedet foreslår den at arbeiderklassens problemer kan løses på en eller annen måte ved å reformere systemet. Revolusjon er dermed unødvendig.

Vi marxister motsetter oss ikke reformer, men i seg selv kan de ikke oppnå den nødvendige overføringen der makten går fra kapitalistklassen til arbeiderklassen. Økonomien vil forbli i kapitalistenes hender, og de vil prøve å sabotere disse reformene. Og dette gjelder spesielt i en tid som den nåværende, da de ikke har råd til å la profittmarginene sine falle.

Verdensmarkedet og den kapitalistiske økonomien kan ikke underlegges lover og regler. Programmet til reformistene, som lover gull og grønne skoger, kan derfor ikke gjennomføres under kapitalismen. Dette er en avgjørende skillelinje mellom marxismen og de forskjellige variantene av reformismen.

En forakt for teori

Rosa Luxemburg bemerket i debattene med revisjonisten Eduard Bernstein for 120 år siden at en fellesnevner mellom ham og andre reformister i det tyske sosialdemokratene var deres forakt for teori:

“Hva kjennetegner denne praksisen? Den fiendtlige holdningen til «teori». Og det er naturlig. For vår «teori», den vitenskapelige sosialismens grunnsetninger, setter ganske faste rammer for den praktiske aktivitet i forhold til de mål man strever etter, og for hvilke kampmidler som skal brukes og endelig også for selve kampmåten. Derfor kan man hos dem som bare vil jage etter praktiske resultater se en naturlig tendens til å ønske seg frie hender, dvs. til å skille vår praksis fra vår «teori», til å gjøre praksisen uavhengig av teorien.”

Reform eller revolusjon

På dette tidspunktet ønsket de «praktiske» sosialdemokratiske representantene å stemme for liberale budsjettforslag. Men her var marxistisk teori et hinder. Denne teorien ble ikke tatt ut av luften, men kom fra å ha studert arbeiderbevegelsens historie. Marxister har trukket visse konklusjoner basert på opplevelsen av arbeiderklassens kamper. 

Etter Pariserkommunen i 1871 konkluderte Marx og Engels med at arbeiderklassen ikke kunne ta det ferdige statsapparatet til eie og bruke det til egne formål. Arbeidere kan ikke overta den borgerlige staten og bruke den til å bygge sosialisme. Marx og Engels påpekte at arbeiderne i Paris etablerte en egen stat ut av nødvendighet, når de tok makten. Denne doktrinen har blitt bekreftet flere ganger siden den gang, men dette har ikke stoppet reformistene fra å prøve å la den kapitalistiske staten være intakt, ofte med katastrofale resultater.

«Spørsmålet om statens natur før og etter maktovergangen er et av de avgjørende kriteriene som skiller marxismen fra alle andre tendenser i arbeiderbevegelsen.»

Trotsky

Fordelen med teori (og hvor det blir et hinder for reformistene) ligger i dens evne til å veilede oss til ikke å gjøre den samme feilen om og om igjen. Men reformistene vil ikke høre om lærdommer tatt fra tidligere kamper, fordi dette setter tydelig begrenser på den politiske aktiviteten.

Hele det reformistiske synspunktet er generelt basert på å lete etter snarveier. Reformister vil bare påta seg oppgaver som kan utføres raskt og innenfor rammene til kapitalismen. Sosialisme er derfor skjøvet langt inn i fremtiden. De prøver å finne forskjellige typer reformer som kapitalistene på en eller annen måte kan godta. På denne måten prøver de å tvinge klassekampen til å holde seg innenfor grensene for hva kapitalismen har råd til. Men hele poenget er at kapitalismen ikke kan gi arbeiderne en anstendig levestandard, spesielt ikke i nåværende periode.

Den reformistiske løsningen kan virke som en enkel vei ut. De fleste arbeidere er praktiske og vil prøve den enkle måten før den vanskelige. Dette er hva reformismen er basert på: det faktum at det finnes lag i arbeiderklassen som enda ikke har innsett behovet for å endre samfunnet. I stedet for å prøve å øke klassebevisstheten, prøver de å selge enkle løsninger. Til slutt er det arbeiderne som må betale prisen.

Marxister har en annen metode. Vi sier det som det er. Når noe ikke kan oppnås under kapitalismen, sier vi det. Som Marx og Engels forklarte i det kommunistiske manifestet:

“Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes med makt.” 

Dette aller siste punktet er hva reformistene foretrekker å unngå å erkjenne. Hvis det første trinnet er å si at den sosialistiske revolusjonen er umulig eller unødvendig, er det neste logiske trinnet å si at den sosialistiske revolusjonen ikke er ønskelig. I øynene til de småborgerlige reformistene blir revolusjonen likestilt med vold, uro og ødeleggelse. Mye bedre da, tenker de, å la ledelsen sikkert lede oss gjennom det stormfulle hav av krise. Fordi reformistene ikke forstår opprinnelsen til revolusjoner, blir de motstandere av revolusjoner når de oppstår. Dette er også tilfelle da de har kommet til makten gjennom disse revolusjonene.

Disse såkalte lederne prøver å utnytte situasjonen og holde tilbake bevegelsen så godt de kan i påvente av roligere, mer «normale» tider, når politikk utelukkende praktiseres av profesjonelle politikere og kommentatorer.

Å redde kapitalismen fra seg selv

En trend blant reformister er å forestille seg at staten kan løse problemene med det kapitalistiske systemet. Det er derfor ikke sjokkerende at deres favoritt økonomiske doktrine er keynesianisme. Hele poenget med keynesianisme var imidlertid nettopp å forhindre sosialisme.

Hvis en leser Keynes ’tekster, vil man finne akkurat denne ideen i svart-hvitt (se for eksempel hans The Economic Consequences of the Peace). 

Dette er akkurat det, reformistenes innsats til slutt fører til. Som Yanis Varoufakis, tidligere finansminister for den greske syriske regjeringen, sa:

«Det er venstresidens historiske oppgave å stabilisere kapitalismen ved akkurat dette veikrysset; å redde europeisk kapitalisme fra seg selv og fra de dårlige forvalterne av den uunngåelige krisen i eurosonen.»

Confessions of an erratic Marxist

Argumentet er stort sett at borgerlige politikere er dårlige forvaltere av kapitalismen, men at reformistene, spesielt de venstreorienterte reformistene, er flinke til å forvalte kapitalismen. Disse reformistene påstår at de vet hvordan man skal balansere arbeidernes og kapitalistenes krav, og hvordan man kan forbedre samfunnet for både kapitalister og arbeidere.

Med tanke på at en revolusjon i Hellas er umulig, konkluderer Varoufakis at det må være hans rolle å redde kapitalismen. Argumentene hans er veldig like de Bernstein hadde på slutten av 1800-tallet.

Corbynismens akilleshæl

Jeremy Corbyn, som står langt til venstre i det britiske labourpartiet, ble partileder i 2015 takket være en radikalisering av arbeiderklassen etter flere år med kutt. Imidlertid var han verken marxist eller revolusjonær. Til tross for måten media skildrer ham på, er han et veldig hyggelig og vennlig individ, og da han kom til makten prøvde han stadig å imøtekomme partiets høyrefløy. Dette var en dødelig feil.

Gang på gang har vi sett venstrereformister følge etter høyrereformister, som følger etter de liberale og de konservative, dvs. de kapitalistiske partiene. Dette fører til at politikken hele tiden går mot høyre, noe som er bekreftet i flere land i skrivende stund.

Venstresidens ledelse mislyktes fordi de ikke forsto at høyresiden i utgangspunktet representerte den herskende klassens interesser i Labourpartiet, og at den herskende klassen overhodet ikke hadde noen interesse i å la Corbyn bli statsminister. Derfor motsatte partiets høyrefløy seg også Corbyn som statsminister.

Corbyn klarte ikke å håndtere denne situasjonen. Han og hans allierte var ikke klare til å ta en avgjørende kamp mot partiets høyrefløy. Han ble satt under enormt press og, det må sies, han motsto dette presset mye bedre enn mange andre ledere. Men til slutt, etter fire år som partileder, hadde han ikke tatt et avgjørende slag mot høyre, selv om han hadde overveldende støtte fra medlemmer og fagforeningens grasrot.

Arbeiderpartiets høyreside oppfører seg helt annerledes. De har stor selvtillit fordi de har hele den herskende klassen bak seg, og de vet det. Til tross for deres harde angrep mot venstresiden prøver noen fremdeles på partiets venstrefløy fremdeles å oppnå en avtale med den nye partilederen Keir Starmer, og fortsetter å be ham om «forening».

Corbyn-bevegelsen møtte lignende politiske problemer med den kapitalistiske klassen og den kapitalistiske økonomien. Labour Manifesto 2017 var veldig bra på mange måter. Den inneholdt krav om mange reformer og satte til og med spørsmålet om nasjonalisering og arbeidernes kontroll på dagsordenen, om enn på en veldig mild måte.

Men John McDonnell, som den gang var skygge-finansminister, kalte den kapitalistiske klassen «rikdomsskapere» på TV! I Storbritannia, av alle steder, hvor kapitalistene er blant verdens mest parasittiske. Han kom med disse uttalelsene, selv om han ved andre anledninger kalte seg «marxist». Selv en mest overflatisk lesning av Marxs verker fører til konklusjonen om at det er arbeiderne som skaper verdi. 

Så på ett sekund er det kapitalistene som er formueskapere, og ved det neste sekundet er det arbeiderne. I John McDonnells tilfelle er denne forvirrende holdningen en bevisst taktikk for å glede alle. Men i stedet for å avvæpne høyrefløyen, kunne en slik taktikk bare føre til Corbyn-bevegelsens egen politiske nedrustning og forvirring.

Til slutt var det forsøket på å inngå politiske kompromisser med høyresiden i EU-saken som fikk bevegelsen til å splittes. Corbyn hadde ganske riktig motarbeidet EU som en organisasjon for borgerskapet i årevis. Men i løpet av de første månedene som leder, inngikk ha noe som virket som et lite kompromiss, den gangen – Å ikke utfordre Labourpartiets støtte til å bli i EU. Men den feilen, som virket så liten og ble gjort i løpet av hans første måned som leder for å unngå et sammenstøt, fikk ødeleggende konsekvenser. 

Velgerne stemte ikke slik Labour-lederne eller etablissementet hadde forventet. Til slutt ble Brexit akilleshælen til Corbyn-bevegelsen, noe som resulterte i at en stor del av Arbeiderpartiets venstrefløy tok stilling for EU, delvis eller i stor grad på grunn av Corbyns holdning. Da resultatet av folkeavstemningen var klart, ga dette høyresiden muligheten til å bruke posisjonen rundt EU til å sette i gang utallige angrep på Corbyn. Det gikk så langt at kampanjen for en ny folkeavstemning ble lansert av partiets venstrefløy, som ubevisst skadet Corbyns lederskap.

Kampanjen for en ny folkeavstemning i Storbritannia ble direkte sponset av kapitalistene, men de brukte Corbynister! Denne kilen ble bevisst presset inn i Corbyn-bevegelsen for å splitte den, med Tony Blair og Alastair Campbell fra høyrefløyen ved roret.

Fra Syriza til Sanders

Andre bevegelser på venstresiden har møtt lignende problemer. Ta for eksempel Bernie Sanders, som prøvde å vinne over demokratene. Selv om erfaring har vist hvorfor dette var dømt til å mislykkes.

Under valgkampen prøvde Sanders stadig å nærme seg etablissementet innen demokratene. Han fulgte alle spilleregler, selv om de hadde blitt rigget mot ham.

Når reglene som allerede eksisterte ikke var nok til å stanse Sanders, oppfant demokratenes etablissement ganske enkelt nye regler etter hvert som tiden gikk. I møte med denne motstanden kapitulerte Bernie Sanders, med unnskyldningen om at man må velge det «mindre ondet». Under det siste valget støttet han Hillary Clinton, og nå Joe Biden. Dette til tross for at verken Clinton eller Biden på noen måte representerer arbeiderklassen: de er bevisste representanter for kapitalistklassen.

Dette er åpenbart for flere og flere amerikanere. Dermed har Sanders innsats punktert. Bevegelsen rundt ham – og all den utrolige entusiasmen den genererte – har kollapset fullstendig. Det er klart at Det demokratiske partiet ikke er en vei videre.

Vi har allerede nevnt Varoufakis ideer. Da Syriza først kom til makten, ble han ansett for å være til venstre for regjeringen. Når regjeringen møttes med kravene om kutt fra troikaen – EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet – foretrakk Varoufakis å trekke seg fremfor å undertegne de nye tiltakene. Men i det store og hele skilte ikke holdningen hans seg mye fra de andre lederne som støttet forslaget. 

Akkurat som Syriza-leder Alexis Tsipras, trodde han at de kunne forhandle fram en bedre avtale enn før. De mente at den forrige regjeringen var en dårlig forhandler, og at det var derfor den tyske kapitalismen hadde så ekstremt tøffe innstrammingskrav til Hellas. Ved å være litt mer sta i forhandlingene, trodde de at de kunne sikre en bedre avtale for det greske folket. Det viste seg å være helt feil. 

Syrizas lederskap undervurderte fullstendig kapitalistklassens fiendtligheten og uforenlighet. De kom med mange forslag til kapitalistene, og lovet å sikre at alle ville få pengene tilbake og at all gjeld ville bli tilbakebetalt. Men her ligger selve problemet. Superrike har muligheten til å unngå å betale skatt, så arbeidere og fattige må betale gjennom kutt, ellers vil kapitalister og långivere tape penger. Å love at regjeringen ville respektere den kapitalistiske private eiendommen betydde uunngåelig til slutt å akseptere at arbeiderne måtte betale.

Verken deres forslag eller deres forhandlingsstrategier hadde noen innvirkning. De prøvde å legge press på EU ved å organisere en folkeavstemning. Det greske folket stemte et rungende «nei», men EU viket ikke en centimeter. Tvert imot, da Tsipras kom tilbake til forhandlingsbordet, ble han tilbudt en enda dårligere avtale.

Hvorfor? Kapitalistene trengte å straffe Tsipras fordi han prøvde å mobilisere massene mot EU. Det ville være et veldig dårlig eksempel hvis arbeiderklassen hadde noe å si om den nåværende innstramningspakken. EU hadde ikke til hensikt å tillate at den greske, spanske eller den italienske arbeiderklassen fikk sitte ved forhandlingsbordet.

Derfor kapitulerte Syriza. Holdningen er en direkte konsekvens av deres reformistiske perspektiv at det ikke er noe alternativ til kapitalisme. Hvis man godtar det kapitalistiske systemet, godtar man også at gjeld må tilbakebetales. Dermed må man akseptere kapitalistiske kutt, kapitalistisk innstrammingspolitikk og alt annet som kommer med dette. Det tok bare noen få måneder med Syriza ved makten før denne virkeligheten gjorde seg kjent.

Podemos og det nasjonale spørsmålet

I Spania har vi eksemplet Podemos, eller som det er kjent som etter sammenslåingen: Unidas Podemos. Når partiet oppsto, hadde det en veldig radikal klang, og til tider var det ganske langt til venstre. Men da en mulighet til å sitte i regjeringen åpnet seg, vendte lederne seg raskt til høyre for å fremstå som «ansvarlige» i ulike spørsmål. 

Et avgjørende spørsmål var om Catalonias uavhengighet. Etter først å åpent ha forsvart Katalonias rett til uavhengighet og dermed fått massiv støtte i Katalonia og Baskerland, forlot Podemos lederne i praksis kravet om folkeavstemning i 2017 om katalansk uavhengighet. I praksis stilte de seg på samme side som det spanske 1978-regimet,  som de tidligere hadde mobilisert mot. Sosialistpartiet hadde på sin side inngått et «kompromiss» med Spanias reaksjonære herskende klasse på 1970-tallet, der de aksepterte Spanias ubetingede enhet.

Generelt sett er det nasjonale spørsmålet en stor svakhet hos reformistene. Når de blir tvunget til å ta stilling, viser de seg helt ute av stand til å forstå forskjellen mellom for eksempel Skottlands og Katalonias nasjonale ambisjoner og den reaksjonære nasjonalismen til britisk eller spansk kapitalisme. Lederne for det skotske Labourpartiet insisterer faktisk på at det er samme sak. De ser nasjonalismen øke i Skottland og England og likestiller den med hverandre. Skotske menneskers rett til selvbestemmelse verdsettes like høyt som de reaksjonære programmene til Boris Johnson og Brexit.

Reformismens krise

Det er venstrefløyens ledelses politiske og teoretiske svakhet som gjør at partiene på venstresiden er ute av stand til å møte kapitalismens krise. I stedet for å bygge videre på alle spørsmålene til systemet, er reformisme som en fisk på tørt land. Disse to fenomenene er nært knyttet sammen. Trotsky forklarte dette for lenge siden:

«Historisk har reformismen fullstendig mistet sitt sosiale grunnlag. Uten reformer er det ingen reformisme, uten en velstående kapitalisme, ingen reformer.»

I Hellas ble PASOK fullstendig ødelagt av støtten til nedskjæringspakkene. Partiet eksisterer så vidt nå. Syriza har ikke blitt straffet like hardt, men oppslutningen om partiet har falt massivt. Den samme prosessen pågår i det franske sosialistpartiet, som har møtt en lignende skjebne etter å ha utført den skitne jobben for den franske kapitalistklassen.

Til slutt har ikke venstrereformistene noe fundamentalt annet å tilby. I praksis tilbyr de en litt mer venstre versjon av det samme programmet som høyrereformistene, ofte tilslørt av flere setninger som kan se ut til å være til venstre eller til og med marxistisk. Men hvis man ikke kan leverer reformer, er reformisme – og alle dens varianter – helt ulogiske. Likevel kommer arbeidere gjentatte ganger til teste ut disse partiene, og finne dem utilstrekkelige. 

Marxister har alltid – og vil fortsette å – kjempe i arbeiderbevegelsen for et revolusjonært klassebasert standpunkt. I flere tiår har vi kjempet for marxismens ideer. Det er neppe en måte å få venner på, men det er fortsatt vår plikt å tydelig forklare at reformismens metoder på lang sikt bare fører til nederlag og ødeleggelse, mens vi forsvarer hvert konkrete skritt bevegelsen tar. Gjennom erfaringer kommer ungdom og arbeidere til å trekke de samme konklusjonene. Det er langs denne veien menneskeheten må gå: veien mot en sosialistisk transformasjon av samfunnet.