Etter massedrapene i Kongsberg 13. oktober, da fem personer ble drept og tre personer ble skadet, viste det seg at det var Espen Andersen Bråthen, en 37 år gammel mann som stod bak angrepene. En mann PST hadde kjennskap til, og som helseapparatet var klar over at var mentalt syk.
I timene etter hendelsen kom PST med en uttalelse om at mannen hadde konvertert til islam, og at de tidligere har mottatt flere advarsler om radikaliseringen hans. De borgerlige mediene som ved hvert eneste terrorangrep var raske med å skylde på islam.
Selv dagen etter hendelsen, fredag 15. oktober, ble det offentliggjort i media at mannen i videoer på youtube fra 2017 der han sa at han hadde konvertert til islam og advart politiet om at han kunne drepe mennesker. Videoene gir inntrykk av en veldig ustabil person. Noe av det som kanskje er til størst bekymring er at til tross for disse advarslene ble det gjort lite for å gripe inn.
Nå har de borgerliges håp om å kunne gi islam skylden måttet vike, da tidligere venner i henvendelser til media sa at dette har lite å gjøre med islam. “Dette handler om en person som er alvorlig psykisk syk og som har falt utenfor fra ungdomstiden. Dette har preget livet til dem som står han nært i stor grad ”, sa en anonym person til NRK. En sa til det danske magasinet Ekstrabladet, at “Han har godt nok vært litt merkelig og forskrudd, men dypere tanker har han ikke. Han er jo forstyrret hodet”. I et intervju med Nettavisen, svarte en tidligere venn av gjerningsmannen, da han ble spurt om han skjønte at det var hans venn som stod bak angrepet, og svarte: “Det skjønte jeg med en gang. Det bor 25.000 mennesker i Kongsberg. Ingen av dem er like gale som han”.
Den samme vennen hadde advart politiet flere ganger før om mannen og sa at han var syk og farlig, og at han trengte øyeblikkelig hjelp: “Han er så vidt jeg vet paranoid schizofren og kan være meget farlig. Han har tidligere vært tvangsinnlagt på Lier, og jeg synes innholdene i disse videoene er veldig skremmende ”skrev han til politiet i 2017. Men mannen mottok aldri noen form for hjelp, og politiet grep aldri inn. Vennen hans uttalte at “vi har vært dypt bekymret for ham i mange år. Han er ikke noe monster. Dette er egentlig en følsom og sårbar person som har slitt veldig med psyken og som aldri har fått hjelp. Han har blitt totalt forvirra og skjøvet alle bort”.
Fenomenet psykisk syke og fremmedgjorte terrorister er globalt. Ingen områder i verden er trygge, ser det ut til. Kapitalismen har skapt et globalt mareritt, og ingen er fri for virkningene til dette systemet. Arbeidere og unge har opplevd to finanskriser i løpet av et tiår, som har ført til smertefulle angrep og innstrammingstiltak mot arbeiderklassen, noe som har påvirket de mer sårbare lagene mest. En generasjon mer utdannet og mer erfaren enn de forrige er den første generasjonen som vil få det dårligere enn den foregående. Folk ser seg nødt til å ta jobber der inntekten ikke er høy nok, mens levekostnadene bare blir høyere. Systemet fortsetter å være i krise og millioner av mennesker kastes inn i dypere fattigdom. Den dystre situasjonen internasjonalt fører til en dyster situasjon også i Norge. I Norge tror bare 1 av 3 nordmenn at livene deres vil bli bedre, og 1 av 4 tror faktisk at livet deres vil bli verre. Dette er tegn på at systemet er sykt, at det ikke kan gi menneskeheten en vei fremover, og det skaper syke mennesker.
Vi har fått et lag i samfunnet av isolerte, fremmedgjorte og ofte psykisk syke individer som er utilfredse med systemet, men uten forståelse for hvordan de skal endre det eller hvem de skal klandre. Da de ikke ser noe alternativ, kan dette sinnet bli lett kanalisert inn i ekstreme og voldelige ideologier som jihadisme eller fascisme. Et lite antall vil, dersom de overlates til seg selv, lar sitt blinde sinne og frustrasjon gå utover livet til uskyldige mennesker, noe som har blitt mer og mer vanlig i perioden vi lever i.
En kan spørre seg selv, dersom politiet visste om denne mannen, og om en venn av denne mannen allerede for 4 år siden hadde advart dem om at han var en risiko, hvorfor ble ingenting gjort? Vennen som hadde advart politiet har korrekt plassert en betydelig del av skylden på det psykiatriske systemet: “Han har blitt tvangsinnlagt, og så tuppa ut igjen. Sånn er jo psykiatrien i Norge”. Psykiatrien har stått overfor kraftige innstrammingstiltak. Systemisk nedbemanning har vært et problem siden 1980-tallet, og det har redusert størrelsen og inntakskapasiteten til psykiatriske avdelinger. Overbelastning er vanlig, og det er ofte ikke nok personale eller ressurser til alle pasientene. På samme måte har endringer i den psykiske helsevernloven også påvirket sykepleiernes evne til å hjelpe de som er i desperat behov, ved å kreve samtykkekompetanse for å kunne legges inn i psykisk helsevern. Dette har gjort at sykepleiere har mindre makt til å gripe inn og hjelpe pasienter, noe som har endt med at pasienter ikke får den hjelpen og medisinen de trenger før det er for sent. Ressurser fjernes, arbeidere og sykehus er overbelastet, og psykisk syke blir fratatt hjelp, alt for at kapitalistene kan øke profitten sin.
Man kan tro at politiet «unnlot» å gjøre jobben sin. Men faktisk er forebygging av kriminalitet en liten del av politiets jobb, og det en jobb det kan se ut til at den gjør veldig dårlig. Mange forbrytelser som voldtekt, terrorisme, vold i hjemmet, etc. forblir urapporterte eller ignorerte av politiet. Politiets hovedoppgave i samfunnet er egentlig å håndheve de eksisterende forholdene i det kapitalistiske samfunnet. Politiet og PST bruker kanskje mange skattepenger på «terrorisme» og «trusler», men likevel ser det ut til at PST-agentene bruker mesteparten av tiden på å lure venstresekter til å bli arresterte, eller å hjelpe fascistiske grupperinger. Christian Høibø, en tidligere PST-agent, tilbrakte 10 år i fascistiske miljøer og kom til og med i kontakt med Breivik, men dette førte ikke fram til noe. På samme måte viste konklusjonene i Utøya-kommisjonens rapport i 2012 hvor uforberedt norsk politi var og fortsatt er til å forhindre at slike massakrer finner sted. Etter hendelsen på torsdag 14. oktober ble norsk politi bevæpnet som et «midlertidig tiltak»: Arbeiderbevegelsen må være forberedt på å bekjempe eventuelle økte makter til politiet eller staten som følge av dette. Mer politi med våpen vil bare bety at psykisk syke, innvandrere og fattige arbeiderklassebarn vil bli trakassert og skutt oftere, ikke at terrorisme vil bli forhindret.
Dette angrepet er et produkt av det kapitalistiske systemet, som befinner seg i en fase som gjør at samfunnet ikke lenger er i stand til å ta seg av psykisk syke og som på hvert nivå unnlot å ta seg av personen, en praksis som gjelder mange andre i hans situasjon. Dette angrepet var ikke et produkt av islam, eller utelukkende av psykiske problemer, men av kapitalismen.
Den borgerlige pressen og borgerlige politikere nasjonalt og internasjonalt satte det at Espen Andersen Bråthen hadde konvertert til islam i sentrum. De prøvde på gi grobunn til mer hat og splittelse. De samme forholdene som gir opphav til islamske terrorister, er imidlertid de samme som også gir opphav til fascistiske terrorister: Et klima av hat og rasisme mot innvandrere og mot muslimer. Arbeiderbevegelsen kan og må overvinne slike giftige splittelsesforsøk ved å peke fingeren mot det kapitalistiske systemet, den borgerlige staten og politiet, der ansvaret ligger.
Uansett form for terrorisme, er det ingen annen måte å stoppe den på enn å overvinne forholdene som gir opphav til den. Islamofobi, bevæpning av politi, økt statsundertrykkelse og så videre er alle borgerlige midler for å ytterligere dele, styre og kontrollere arbeiderklassen ved å avlede skylden fra det kapitalistiske systemet og over på noe «annet». Den eneste måten vi kan overvinne fremmedgjøring, fattigdom og elendigheten på er å transformere samfunnet langs sosialistiske linjer, der samfunnet ikke vil drives av konkurranse, atomisering og fremmedgjøring, men av samarbeid, solidaritet og fellesskapets behov. Den beste måten å ære ofrene på og forhindre fremtidige angrep på, er å kjempe for sosialismens seier i Norge og i hele verden, slik at dette systemet kan vike for en fremtid som dekker menneskets behov.