Klimaendringene har kommet på de unges dagsorden. SchoolStrike4Climate-bevegelsen, som startet med Greta Thunberg, har blitt til en internasjonalt koordinert massebevegelse der millioner av unge studenter tar til gatene for å protestere mot den hjerteløse passiviteten til kapitalistiske politikere i møte med en krise som kan føre til sivilisasjoners sammenbrudd. Ungdommen trenger forandring, og de vet at problemene de står overfor ikke kan endres med enkle reformer, men militant kamp mot hele systemet.

Spørsmålet som møter oss er: Hvordan?

Når det gjelder politikere, er det mye prat, uten handling. Det er ikke rart at så mange unge, politiserte av store politiske hendelser verden rundt, nå tar opp kampen for en «Grønn Ny Deal». Grønn Ny Deal er foreslått av den unge demokraten Alexandria Ocasio-Cortez, en selvutnevnt sosialist, som foreslår en rekke dristige reformer som krever at regjeringen skal komme med store investeringer i byggingen av grønn teknologi og å investere i energieffektivisering av økonomien. Den grønne nye dealen krever ikke bare samordnet og planøkonomiske tiltak mot klimaendringene, men også nødvendige økonomiske investeringer for å sikre at overgangen blir tilstrekkelig finansiert. Den foreslår alt fra økonomisk ettersyn i industri, landbruk, offentlig transport, konstruksjon, boliger og utvikling, til likelønn, gratis helsetjenester for alle, full sysselsetting og rimelige boliger.

Vi som sosialister synes selvsagt at det er en positiv utvikling at så mange unge er interesserte i en politikk som krever systemiske forandringer. Faktisk er mange av kjerne-prinsippene, som for eksempel full sysselsetting og masseinvesteringer i “grønne” offentlig finansierte prosjekter, noe som alle marxister har kalt for i svært lang tid.

Imidlertid kommer den Grønne Nye Dealen for vanskeligheter når den blir nødt til å svare på spørsmålet om hvem som skal betale for det.

Under kapitalismen kommer som sagt ingenting gratis. For å finansiere noe så stort (borgerlige medier hisser seg opp allerede over kostnadene) vil kreve at kapitalistene donerer bort milliarder av dollar til investeringene. Kapitalisme er ikke et system basert på menneskehetens behov, men på profitt. Dersom denne Grønne dealen hadde vært profitabel for kapitalismen, hadde markedet allerede gjort jobben. I stedet er ideen som foreslås at staten tar på seg byrdene med utgiftene.

Faktisk har Cortez ofte sagt at ting som internett, militæret, motorveier og så videre drives av offentlige midler der spørsmålet om hvem skal betale, aldri blir stilt. Mens hykleriet er åpenbart, viser dette igjen en mangel på en grunnleggende forståelse av hva staten er. Den føderale regjeringen fungerer ikke som et demokratisk og deltakende organ for alle, men er et verktøy for kapitalistklassen og styres etter kapitalismens interesser som helhet. Militæret, infrastrukturen, internett og så videre er bare ett av mange eksempler på offentlige utgifter som ivaretar interessene til den private kapitalen generelt og kapitalistklassens profitt som helhet. I den “Grønne Dealen” er det snakk om kostnader på milliarder av dollar som går direkte mot profitten, og kapitalistene har ikke noe annet motiv til å produsere enn profitten.

Reformene foreslått i Green New Deal er gode, men de må gå utover privateiendommens, nasjonalstatens og profittens sfære om målene skal nås. Det er bare med en global demokratisk plan for en grønn overgang, rettferdig for alle nasjoner, at det kan oppnås.

Imidlertid forsøker mange tilhengere av Grønn ny Deal å oppnå dette, samtidig som staten, privateiendommen og profittmotivene er inntakte, og Cortez prøver å få gjennom avtalen via et kapitalistisk parti. Denne taktikken falt, ikke overraskende sammen over seg selv: Den ble nedstemt av senatet med 57 mot 0, der Cortez selv ba demokratene om å avstå fra å stemme som en protest mot republikanernes «forhastede stemmer». Hvorvidt dette bare var politisk manøvrering (som det mest sannsynlig var), viser selve ideen om at en slik viktig oppgave for menneskeheten blir overlatt til et udemokratisk, manipulerende og byråkratisk kapitalistisk senat, i stedet for til folkemassene, en grunnleggende mangel hos reformistenes politikk.

De benekter faktumet at flertallet av menneskeheten som nå ranes for fremtiden sin på denne planeten av kapitalistklassen, er de eneste som kan forandre samfunnet. De etterlater derfor beslutningene til kapitalistene selv, som ikke har noe å vinne på en Grønn deal, men mye å miste. Cortez ber i hovedsak løven om å ikke spise lammet, men å bli vegansk og å leve i harmoni med byttet sitt.

Hva var New Deal?

“Grønn Ny Deal” spiller på Roosevelt sin New Deal. New Deal besto av en rekke reformer igangsatt av Roosevelt, den daværende demokratiske presidenten. Det er veldig vanlig i venstrekretser å se tilbake på dette tidspunktet som et eksempel på Demokratenes «sosialistiske» historie og bruke det for å forsvare tanken om at sosialister burde støtte demokratene (dette ble revitalisert av Bernie Sanders «New Deal politikk»). Dette er en misforståelse av historien fra begynnelse til slutt. New Deal kom på høydepunktet til den store depresjonen; millioner var presset inn i fattigdom og hjemløshet etter at aksjemarkedet kollapset, og folk begynte å vende seg mot det kapitalistiske systemet. Roosevelt, av de mest intelligente av kapitalens strateger, erkjente faren for revolusjon mot kapitalismen og forsto nødvendigheten av å gi etter for enkelte av arbeidernes krav, for å redde kapitalismen som helhet. Han utførte ikke sosialistiske reformer på vegne av arbeiderklassen, men trakk i nødbremsene for å drive klassekampen til sikrere og mer håndterbare veier.

Roosevelt var ingen sosialist eller venn av arbeiderklassen. Han var sønn av en velstående, en slektning av Teddy Roosevelt, en borgerlig imperialist som var med på å bygge opp Amerikas rolle som verdenspoliti. Roosevelt var bare en kynisk strateg for kapitalismen, som visste bedre enn mange andre, hvordan han skulle redde den: «Jeg kjemper mot kommunisme, Huey Longism, Hostilisme, Townsendism,» forklarte han. «Jeg vil redde systemet: Det kapitalistiske systemet.» Ikke akkurat slik en marxist snakker!

Trotsky oppsummerte New Deal sånn:

«New Deal-politikken, som forsøker å redde imperialistiske demokratier med å være rause overfor arbeider- og bondearistokratiet, er i sin brede kompass bare tilgjengelig for de meget velstående nasjonene, og så er det i den forstanden amerikansk politikk par excellence. Den amerikanske regjeringen har forsøkt å overføre en del av kostnadene til denne politikken på monopolenes skuldre, oppfordre dem til å heve lønnen og forkorte arbeidsdagen og dermed øke befolkningenes kjøpekraft og utvide produksjonen. Leon Blum forsøkte å oversette denne prekenen til elementær grunnskole fransk. Forgjeves! Den franske kapitalisten, som den amerikanske, produserer ikke for produksjonens skyld, men for profitt. Han er alltid klar til å begrense produksjonen, til og med til å ødelegge produserte produkter, dersom hans egen andel av inntektene økes.«

Her påpeker Trotsky at New Deal ble oppnådd, ikke mot imperialismens og kapitalismens interesser, men faktisk på grunn av den privilegerte posisjonen til nasjoner som Amerika, som deres imperialistiske og kapitalistiske økonomi hadde gitt dem, og som under visse omstendigheter kunne finansiere en velferdsstat på bekostning av de undertrykte nasjonene. I en krisetid vil kapitalistene imidlertid ikke være villige til å bli med på reformer til fordel for arbeiderklassen uten massiv, militant klassekamp.

Mens etterkrigstidens økonomiske boom skapte en relativ velstandsøkning for alle i en begrenset periode, var denne økonomiske veksten ikke bare et resultat av høyere skatt på de rike og større offentlige utgifter. Den massive ødeleggelsen av kapitalen under depresjonen og andre verdenskrig banet snarere vei for en ny runde med oppsving. Denne politikken nådde et et endepunkt under de økonomiske krisene på 1970-tallet. Den «neoliberale» kapitalismen vi har hatt siden da, var ikke en “valgt” politikk, men nødvendiggjort for å opprettholde profitten, og den eneste tilgjengelige muligheten for det var ved å øke utnyttelsen. I en tid med lav vekst og et skyhøyt gjeldsnivå er det ikke rom for et slikt omfang av investeringer som foreslås i «Grønn Ny Deal».

Lysbakken, SV og Grønn Ny Deal

Nå har Grønn Ny Deal kommet til Norge. På SVs Landsmøte annonserte Audun Lysbakken at SV ville begynne å kjempe for en «Grønn Ny Deal». Denne ligner veldig mye på den amerikanske, og har nøyaktig samme begrensninger.

Men noe Lysbakken introduserer er ideen om «Grønn Folkebonus». Han foreslår tre varianter av Green Tax Shift, der nordmenn med forskjellige inntekter vil motta pengene de betaler i grønne avgifter, år etter år. Tanken er at de som har under en viss inntekt, vil motta alt de betalte, de med høyere inntekter en del av den, og de superrike og selskapene mottar ingenting eller svært lite.

I hovedsak forsøker Lysbakken å komme til et kompromiss mellom arbeidere og kapitalister. Faktisk, innrømmer han at alternativet for kapitalismen er motstand når han sier: “Hvis Ikke skiftet vi skal gjennom bygges på små forskjeller og sterke fellesskap blir det gule vester i stedet for grønn forandring.” Med andre ord, “ se, du kan enten gi noen innrømmelser til arbeiderne, eller risikere å miste kontrollen.” Lysbakken snakker som om Gule Vester er motsatt av grønn forandring. De gule vestene består i virkeligheten av tusenvis av arbeidere og bønder, og støttes av flertallet av samfunnet. Det er massene, desillusjonert av tiår med innstramminger innført av sosialister og kapitalister og et passivt arbeiderbyråkrati, som gjør opprør mot systemet som helhet. Det er akkurat denne typen bevegelser vi trenger for en grunnleggende forandring av samfunnet!

I vår epoke med privatiseringer og dereguleringer og økende ulikhet, kan ting som disse skattereformene virke som et tiltalende skritt i riktig retning, og en realistisk, “oppnåelig” vei videre. Siden dette store problemet trenger en umiddelbar handling, kan det virke “pragmatisk” å sette sosialismen til side som et “langsiktig” mål og gjøre avtaler eller kompromisser for å kunne oppnå konkrete mål for å redde klimaet. Det er et forståelig ønske.

Det uadresserte problemet er imidlertid om vi fortsatt opererer i et marked, som er avhengig av fossilt brennstoff og olje for profitt, og hvis vi ikke eier bankene til å finansiere de nye grønne industriene og ikke har en demokratisk kontroll over produksjonsmidlene til å sikre at planen for den grønne overgangen utarbeides og utføres, hvordan kan vi da kontrollere om kapitalistene vil gjøre det grønt eller ikke? Vi velger ikke kapitalistene våre; Når de har fått noe i eierskap, står de fritt til å gjøre det de vil med den. Hva hindrer kapitalistene i å flytte produksjonen til den tredje verden med lite eller ingen reguleringer, der de kan fortsette å produsere på de gamle og uholdbare måtene for profitt? Så lenge oljefeltene og infrastrukturen for produksjon, foredling og distribusjon forblir i private hender, vil fossile brensler bli produsert og solgt, selv om en ren energiproduksjon finnes. Kapitaleiere i oljeøkonomien vil fortsette å ha insentiver til å produsere og selge før de skyves ut av markedet, selv med redusert fortjeneste. Det forutsetter at de ikke forsøker å sabotere de voksende grønne industriene helt. En Grønn Ny Deal-tilhenger kan argumentere med at dersom grønn energi er tilstrekkelig billig og tilgjengelig, vil nye investeringer i produksjon av fossilt brensel bli uøkonomisk. Imidlertid vil en stor mengde kull, olje og gass bli brent før vi når det punktet, og hvis vi ønsker å gjøre en forandring i utgangspunktet, vil det bare være en illusorisk endring ettersom kapitalister fortsetter å brenne fossile brennstoff og andre miljøskadelige brensler til de går tomme. Det vi trenger er en fullstendig arbeider-kontroll over produksjonsprosessen, fra produksjon og infrastruktur til distribusjon for å sikre at standarder for en fullstendig grønn overgang oppfylles.

For en sosialistisk klimarevolusjon!

Dommen er klar: Kapitalismen dreper planeten vår. Bare 100 monopoler står for 70% av karbon-utslippene. Bare 500 selskaper står for 70% av all avskoging. Problemet er ikke at det er for få veganere, eller at det brukes for mye engangsplast, eller at det kjøres for mange biler, men kapitalismen som helhet.

Det vi trenger er ikke en ny deal, men en ny politikk, og en helt ny økonomi: Vi trenger et parti basert på et revolusjonært program. Hvis den grønne nye dealen kommer for kort til å ta over bankene og monopolene og danne en verdensomspennende demokratisk planøkonomi, trenger vi en ny politikk som tar makten. Vitenskapen, teknologien og arbeidskraften for en grønn verden som ikke bare lar oss leve på planeten vår, men som faktisk også lar oss trives der, finnes. Det vi trenger er en demokratisk og sosialistisk produksjonsplan for hele verden, der alle bankene og monopolene som for tiden investerer og profitterer på ødeleggelsen av planeten (og særlig på utviklingslandene) i stedet bruker ressursene til å bygge grønne næringer som produserer i henhold til en demokratisk plan for å sterkt redusere eller eliminere utslippene på global skala.

På dette stadiet kan Grønn Ny Deal begrenset av profittmotivet, klassesamfunnet og den kapitalistiske nasjonalstaten ikke redde oss, uansett om det er Cortez’ eller Lysbakkens versjon. Hva menneskeheten trenger er å bryte med privateiendommen, nasjonalstaten og den kapitalistiske markedsøkonomien som begrenser vår evne til å utvikle oss som art. Den globale kapitalistiske krisen innebærer at det som kreves er en internasjonal løsning: En verdensomspennende sosialistisk revolusjon.